har begynt å tenke på dette
at jeg er alene
og trives med det, eller
kanskje trives jeg ikke i det hele tatt, kanskje er det ensomheten som fører til gråt, som fører til angst, som fører til et hjerte som banker altfor hardt altfor fort altfor mye

alle rundt meg er så forelska, og jeg tenker på de som har såret meg
som for å minne meg selv på hvor mye bedre jeg har det nå
men også dette: at jeg var i stand til å føle så mye

han som var kjæresten min sa en gang at han tenkte på meg som både veldig sterk og veldig sårbar
han sa det den natten han gjorde det slutt, og han sa det fordi han ikke var sikker på hvordan jeg kom til å reagere

flere måneder senere sier moren min at det er sårbarheten som gjør meg sterk
og som gjør meg i stand til å skape
og jeg synes det er så fantastisk fint, og så utrolig viktig, men

jeg orker ikke tanken på igjen å våkne opp ved siden av en gutt, ligge der i flere timer, lengte etter at han skal holde rundt meg, vite at når han først gjør det handler det ikke om meg i det hele tatt, men om -

noe annet, noe seigt, noe vondt, noe som har begynt å bli så sinnssykt forutsigbart

det er flere år siden jeg skrev ordene: egentlig vil jeg bare bli elsket
og det har aldri sluttet å være sant, men jeg har sluttet å skrive det.