tag:blogger.com,1999:blog-84946846419180757622024-03-14T09:45:48.963-07:00februarlysTuvahttp://www.blogger.com/profile/16816036809283309786noreply@blogger.comBlogger72125tag:blogger.com,1999:blog-8494684641918075762.post-29264170808014790682017-07-18T03:58:00.003-07:002017-07-18T04:01:35.945-07:00nittende desember<span style="font-family: inherit;"><span style="line-height: 115%;">sitter
på parkteateret, snart kommer han, klokken er 15.49 og vi ble enige om å møtes
kl. 16 og dette er ikke bra for meg, eller er det, kanskje er det bare for mye, kanskje hadde søsteren min rett, kanskje er dette en dårlig idé, her
jeg sitter nå vil jeg ikke kunne se ham når han kommer, med mindre han kommer
fra den andre siden, men det tror jeg ikke han gjør, hvorfor skulle han det,</span><span style="line-height: 115%;"> har jeg fortsatt vondt i hjertet? jeg vet
faktisk ikke helt, er for nervøs til å legge merke til det, skjelver fra
skulderbladene, og armfestet er løst, og armene er løse, og det er et
under at jeg klarer å skrive og drikke kaffe samtidig, og kommer jeg til å klare det når han kommer, blir jeg roligere da, dette skjer jo tydeligvis, dette er en situasjon, så jeg den komme, jeg vet ikke, i photobooth ser jeg veldig pen ut men så ser jo alle pene ut i dette lyset, og dette er den styggeste </span><span style="line-height: 115%;">stream
of consciousnessen, eller tankestrømmen, bare ikke tanker men følelser, jeg er jo tydeligvis utelukkende opptatt av hva jeg føler, herregud kanskje vi skulle drukket alkohol bare for å bli ferdige med det, eller sånn bare for å bli litt mindre nervøse, han er jo sikkert nervøs han også, han må jo være det, </span><span style="line-height: 115%;">klokken er nå 15.57 og jeg får ikke sjekket mobilen fordi den er
ødelagt, og jeg tør ikke å reise meg og spørre om wifi-passordet, eller kanskje skal jeg
tørre, herregud det kan da umulig være så farlig, jeg vet ikke, jeg vil bare sitte
her og skrive når han kommer, eller vil jeg det? jeg vet ikke
lenger, vet ikke hva jeg vil, alt er litt forvirrende og dritt, faen faen faen,
kommer jeg til å fortelle ham hvor rasende jeg er? kommer jeg til å fortelle
noen om dette møtet? søsteren min mente det var en dårlig idé, hun sa: du er jo ikke over ham, men det er jeg jo, jeg er over ham, jeg er bare helt sinnssykt nervøs, men det er ikke så rart, det har bare gått tre måneder og jeg har tenkt på ham konstant, </span><span style="line-height: 115%;">klokken er 15.59,
jeg lurer på om han er forsinket eller om han er presis, i så fall ser jeg ham
nå hvert øyeblikk, faen, hvis han
avlyser nå blir jeg lettet, tror jeg, kanskje, vet ikke, faen, blir så sliten
av å skrive på denne måten, burde slutte, nå skal jeg gi meg, tror jeg - </span></span><br />
<br />
<span style="line-height: 18.399999618530273px;">leamus i låret</span><br />
<span style="line-height: 18.399999618530273px;"><br /></span>
<span style="line-height: 18.399999618530273px;">klokken er 16.02</span><br />
<span style="line-height: 18.399999618530273px;"><br /></span>
<span style="line-height: 18.399999618530273px;">når døra går opp er det sikkert ham</span>Tuvahttp://www.blogger.com/profile/16816036809283309786noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8494684641918075762.post-4251124653498627632017-03-02T06:27:00.004-08:002017-03-02T06:27:51.396-08:00alle jenter er mine jenterTuvahttp://www.blogger.com/profile/16816036809283309786noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-8494684641918075762.post-59424544067477971232016-07-19T16:17:00.001-07:002016-08-13T15:20:31.289-07:00julifebruarlys, eller: kjellerlys, jeg er femten og et halvt, og dette skal jeg aldri glemme<br />
<br />
jeg er tjueto år og elleve måneder, jeg ligger i en nittiseng med en gutt og jeg drømmer om katten, at pappa utsetter den for så grov omsorgssvikt at den dør, den neglisjeres og ignoreres og i drømmen ser jeg den skrumpe inn, til slutt tar den sitt eget liv, den dør av ikke å bli elsket<br />
<br />
jeg forteller gutten i sengen min om drømmen, og de siste ukene har jeg vært reddere enn på lang, lang tid, for han sier han ikke hadde trodd at han kom til å like meg så godt, så fort<br />
<br />
ditto, sier jeg, og mener det<br />
<br />
kjærlighetserklæringen er: du, du du, tenk at du finnesTuvahttp://www.blogger.com/profile/16816036809283309786noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8494684641918075762.post-23213538452254924952016-06-14T14:53:00.004-07:002016-06-14T14:54:47.488-07:00skulle elska deg, mest for å identifisere noe tidløst i meg selv. noe vakkert, kanskje. ikke at det ville hatt noen betydning om det var vakkert eller ikke. så lenge det var der, i meg, hjalp meg å puste, gjorde verden lett. det var sånn jeg skulle elska deg. jeg tror det hadde forandra ting, nemlig, jeg tror det hadde gjort alt bedre. jeg tror jeg hadde ligna mer på det mennesket jeg har lyst til å være, det mennesket jeg forsøker å være, men du elska meg, og alt jeg hadde var denne angsten. en kropp som slutta å virke hver gang du kom for nær, en kjeve som låste seg hver gang du var inni meg, en kvalme i brystet om nettene. nettene jeg svett og rasende lirka meg løs for å åle meg bort, fra deg, fra armene dine, brystet ditt, beina dine. nettene du gang på gang fulgte etter, la armene om meg, pusta varm søvn mot huden min, lykkelig.<br />
<br />
hvor mye veier et sovende menneske. hvor mye veier et menneske som elsker uten å bli elska igjen. du kunne sulta deg til døde og likevel vært for tung. jeg kunne sulta meg til døde og angsten ville ikke krympa. senere har jeg tenkt at den nok gjorde sitt for å komme ut, som gråt og som spy, som sviende urin og blodig slim på dopapiret den gangen jeg låste meg inn på badet og stemmen din skalv fordi du ikke skjønte hvor jeg var blitt av. angsten ville ut, men da jeg omsider dro var den der fortsatt. i meg. for jeg elska deg aldri. og egentlig tror jeg ikke det er sånt som kan tilgis.Tuvahttp://www.blogger.com/profile/16816036809283309786noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-8494684641918075762.post-79475580133124226202016-06-10T16:40:00.002-07:002016-06-10T16:40:53.932-07:00junitreffer ham på biblioteket, helt tilfeldig, jeg vet ikke hvorfor jeg skriver det her, han er jo ikke en jeg har behov for å skrive om. med det mener jeg: jeg er ikke forelsket i ham, har ingen planer om å bli forelsket i ham, og i går bestemte jeg meg for aldri mer å kontakte ham. men så traff jeg ham i dag, og nå er jeg ikke lenger så sikker.<br />
<br />
til alle som spør sier jeg at jeg bare ikke har lyst til å holde på med noen akkurat nå. det er ikke helt sant. det som er helt sant, er at jeg liker ham akkurat litt for godt. at det gjør meg stressa og at jeg ikke orker å finne ut av hvorfor.<br />
<br />
de siste par årene har jeg utelukkende holdt på med menn som føler mer for meg enn hva jeg gjør for dem, det har vært trygt og litt trist, men nå er jeg plutselig tjue igjen, det er sånn det føles, jeg sitter i senga og venter på melding fra en dude som nok ikke kommer til å sende melding. jeg har blitt ganske flink til å tenke at det er greit, at det er klart det er greit, at jeg uansett bare liker ham fordi han fikk meg til å innse hvor digg det er å ligge med noen uten å ha dårlig samvittighet. du og jeg og ikke et eneste knust hjerte i sikte, liksom. hvem kan egentlig motstå det.Tuvahttp://www.blogger.com/profile/16816036809283309786noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-8494684641918075762.post-78204924059996197622016-05-09T07:31:00.001-07:002016-05-09T07:31:19.017-07:00maisoler meg i en vinduskarm, vil være brun og vil skrive, vil være lykkelig og vil skrive. vil skrive vil skrive vil skrive. egentlig er det alt jeg vil.<br />
<br />
lykken. jeg har nok gitt opp å lete. jeg tror ikke lenger den finnes i meg. ensomheten tar så stor plass.<br />
<br />
jeg kunne sittet i en park og drukket vin. i stedet sitter jeg i en vinduskarm, vinduet er åpent, jeg skriver.Tuvahttp://www.blogger.com/profile/16816036809283309786noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-8494684641918075762.post-50419616354623211822016-05-06T11:03:00.001-07:002016-05-06T11:03:30.088-07:00<span style="font-family: inherit;">er så lei av folk som sier nrk har ødelagt noora, nrk hakke ødelagt noora, i så fall ble vi alle ødelagt for lenge siden, for vi har alle vært noora, har vi ikke, vi har alle vært seksten sytten atten og forelska i feil fyr, har vi ikke, så forelska at ingenting har føltes viktigere, vi har alle sittet i en skolegård uten å få med oss et ord av hva venninnene våre sier fordi han vi tenker på hele tiden går forbi og ingenting, ingenting i hele verden føles viktigere enn akkurat det, og neida, det er ikke riktig og herregud, vilde (rare, fine, morsomme vilde som utvilsomt er norges mest undervurderte karakter akkurat nå) fortjener bedre, alle fortjener bedre, men vi har alle vært noora, har vi ikke, for selv om jeg aldri ville gjort som noora i dag fantes det en tid da jeg gjorde hva det skulle være for kjærligheten, og kanskje var det akkurat sånn det skulle være. </span>Tuvahttp://www.blogger.com/profile/16816036809283309786noreply@blogger.com3tag:blogger.com,1999:blog-8494684641918075762.post-37617098387741665912016-02-23T16:50:00.002-08:002016-02-23T16:50:33.898-08:00hvorfor jeg ikke skriver1. jeg sover bare om morgenen<br />
2. en jeg ikke har truffet på to år har bedt meg om å bli med til paris, jeg lurer på hvorfor han fremdeles bryr seg, jeg tror det er noe galt med ham<br />
3. jeg tror jeg har kjærlighetssorg (igjen)<br />
4. liksompsykologen min har sluttet, men det går greit, for jeg skal finne en ordentlig en, jeg jobber med saken, det er det jeg sier til alle som spør, at jeg jobber med saken<br />
5. dagen er kun vellykket om jeg beveger meg utenfor døra<br />
6. jeg savner byen så mye at jeg tror jeg dør<br />
7. jeg tror jeg dør (igjen)Tuvahttp://www.blogger.com/profile/16816036809283309786noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-8494684641918075762.post-86732499575777797182015-12-16T14:33:00.000-08:002015-12-16T14:33:14.740-08:00score: 51 av 63 (grunn til bekymring)alle prøvene er negative, sier legen, og hun høres så glad ut, har sikkert skjønt at jeg har vært bekymra, det er vel ikke alle som ringer hver dag i en uke fordi de tror de har klamydia. når jeg svarer at det da må være noe annet, blir hun stille, sier så at hun ikke kjenner situasjonen, og det gjør vel ikke jeg heller, har jeg lyst til å si, det er jo det som er problemet, men hvordan trygle noen om å ta prøver enda jeg vet at jeg mest sannsynlig ikke har kreft og enda jeg vet at nesten alle symptomene mine passer diagnosen "generalisert angstlidelse." ingen vil ta celleprøver av unge kvinner med angst, men det kan da umulig skade å utelukke fysiske sykdommer, hæ, det kan vel umulig skade? for jeg har jo lært meg å leve med denne diagnosen, jeg takler den, jeg har taklet den siden jeg var åtte, siden den første sommeren uten pappa, siden glasskår gikk på kino, den norske barne- og ungdomsfilmen der noen fikk kreft, husker dere. jeg lever med den, angsten, vi finner måter å håndtere hverandre på, verre er det ikke, jeg er bare et engstelig menneske, og det er ikke særlig unikt i noen henseender, alle engster seg i ny og ne, tross alt, og ungdom nå til dags har så mye press på seg og jeg har definitivt ikke mer press på meg enn andre. og dessuten, sier venninna mi når jeg forteller henne om angsten, har jeg vel aldri gjort noe skikkelig dumt, nei, jeg har vel aldri vært sengeliggende i et år, nei, jeg har vel aldri hatt lyst til å ta mitt eget liv, nei, så dermed takler jeg den usedvanlig godt. jeg takler den usedvanlig godt fordi jeg vet at den er der, jeg vet hvorfor smertene er så sterke og kvalmen så konstant og skjelvingen så gjenkjennelig, jeg får til livet selv om jeg er svimmel liksom, jeg fullfører utdannelsen og tar viktige lederverv og er sånn passe pen og veldig tynn og dette er bra og de fleste liker meg ganske godt, tror jeg. jeg skulle bare så inderlig ønske at noen ville ta en føkkings celleprøve og at jeg ikke hele tiden var så uutholdelig sliten.Tuvahttp://www.blogger.com/profile/16816036809283309786noreply@blogger.com5tag:blogger.com,1999:blog-8494684641918075762.post-35576283830233002672015-12-15T13:17:00.000-08:002015-12-16T13:47:55.821-08:00dette, som er ossJeg tror det har blitt en form for kjærlighet, dette, som er oss. Når jeg strekker meg etter deg om morgenen og du ikke er der og jeg vet at du, når du våkner noen timer senere, et sted strekker deg etter meg på kanskje akkurat samme måte. Og når jeg tenker på kroppen din og skriver at jeg noen ganger kunne drept for å få kysse deg. Det er ikke sant. Det er mye som ikke er sant. Du er ikke like redd som meg. Du er bare nummen. En gang skrev du, i en tekst som handlet om meg: En verden blottet for kjærlighet. Du så det selv, naturligvis, hvor komisk den ble, tanken på at du og jeg er det eneste i denne verden som ikke er blottet for det som gjør den verdt å leve i. Jeg forteller ingen om deg og dette vet du og på telefonen den natten fortalte jeg deg at det ikke er plass til deg i verdenen min. Jeg tror det gjorde jeg trist. Jeg vil ikke være kjæresten din men jeg holdt på å kaste opp da du fortalte meg om hun jenta, hun du kyssa på den festen da du vurderte å dra opp til meg i stedet, enda du ikke kunne veien, for du er jo ikke kjent i denne byen. Jeg holdt på å kaste opp da du beskrev det du syntes du så i øynene hennes, det som festet seg i deg. En form for kjærlighetssorg, sa du, om henne. En form for kjærlighet, skriver jeg, om oss, men det kommer du aldri til å få lese, for da du introduserte forelskelsen, ble vi fremmede for hverandre, og jeg savner deg hele tiden.Tuvahttp://www.blogger.com/profile/16816036809283309786noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8494684641918075762.post-92132828501242702022015-12-09T17:05:00.005-08:002015-12-09T17:08:01.461-08:00raseriet finnes<span style="font-family: inherit; line-height: 150%;">det viktige: a</span><span style="line-height: 150%;">t jeg som foster i min mors mage sparket. at det fantes en vilje til å sparke som var min, eller: at det fantes begynnelsen på en vilje, eller kanskje heller: at det fantes bevegelser som på forunderlig vis var knyttet opp til en begynnende vilje hos det som var begynnelsen på meg. at jeg sparket hardt, hardere enn søsteren min, og at jeg dermed skilte meg fra andre fostre, markerte en slags individualitet lenge før jeg var bevisst min posisjon som individ. og at denne viljen til nettopp å sparke hardt på et tidspunkt har eksistert i meg, vokst fram fra meg, og kanskje fremdeles finnet et sted. her, i meg.</span>Tuvahttp://www.blogger.com/profile/16816036809283309786noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8494684641918075762.post-24880377297978250102015-11-28T07:54:00.000-08:002015-11-28T09:05:19.846-08:00tjueåttende november<div class="MsoNormal">
<span style="font-family: inherit;">pauser varer
aldri så lenge som de bør, og </span>for første gang har jeg dårlig samvittighet for ikke å elske.</div>
<div class="MsoNormal">
<span style="font-family: inherit;"><br /></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="font-family: inherit;">når jeg forsøker
å finne ut av hvordan jeg på best mulig måte kan leve livet mitt, blir jeg
sittende og skrive lister. utallige brutte nyttårsforsetter.<o:p></o:p></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="font-family: inherit;"><br /></span></div>
<div class="MsoNormal">
<span style="font-family: inherit;">jeg vil så
gjerne vokse. vil så gjerne finne ut av hva som er viktigst. tekst er fremdeles uutholdelig skummelt, så i stedet for å skrive bruker jeg all min tid til å
eksistere i tilsynelatende uløselig kjærlighetsdrama. innerst inne vet at det
jeg aller helst vil, er å være alene.</span></div>
Tuvahttp://www.blogger.com/profile/16816036809283309786noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-8494684641918075762.post-37137545963369842542015-08-01T13:28:00.001-07:002015-08-01T16:30:24.648-07:00jeg vil så gjerne formidle all lengselen som er knyttet til det å være menneske - jeg leser gjennom dagbøkene. det er så mange av dem. aller tristest er den fra 2014, det overrasker meg ikke så veldig, men likevel. likevel.<br />
<br />
sommeren 2015 er en bra sommer. den beste på flere år. jeg har gitt meg selv en pause fra menn, og det er det smarteste jeg har gjort på lenge. bruker tiden min på å danse og drikke vin og spise jordbær og lese og løpe og le til jeg får krampe i lårene.<br />
<br />
det hender jeg blir sint når jeg går inn på denne bloggen. har brukt så mye tid og energi på å være trist. blir sjelden sint når jeg leser gjennom dagbøkene; å skrive bare for meg selv og å skrive fordi jeg håper noen skal kommentere at det kommer til å gå bra er to veldig forskjellige ting.<br />
<br />
nå skal jeg skrive på en helt annen måte. jeg gleder meg.<br />
<br />
tar en pause fra menn, og tar en pause fra denne bloggen. forhåpentligvis en ganske lang en. det er ikke fordi den gjør meg sint. ikke egentlig. noen ganger gjør den meg faktisk direkte lykkelig.<br />
<br />
jeg er så sinnssykt glad for at jeg ikke lenger er atten og ulykkelig forelsket, og iblant er det fint å bli minnet på det, men nå har jeg lyst til å se fremover. tusen takk for at dere har lest.Tuvahttp://www.blogger.com/profile/16816036809283309786noreply@blogger.com4tag:blogger.com,1999:blog-8494684641918075762.post-22201196559249970662015-07-14T03:52:00.000-07:002015-11-26T08:58:27.232-08:00høst 2014alle disse romantiske øyeblikkene. så lite de er verdt.<br />
<br />
jeg er så sint på deg, eller: på konseptet deg, jeg glemmer å puste med magen og våkner hver morgen med denne verkende ryggraden, dette som kanskje eller kanskje ikke har blitt en betennelse, jeg har begynt å treffe en annen men har lukket deg inne og er ikke lenger i stand til å åpne meg opp, så jeg leser oppløftende slagord på pinterest og venter på å glemme mitt behov for forløsning, glemme deg og dette harde, bankende raseriet.<br />
<br />
ville jo bare elske elske elske deg, holde deg inne og puste meg ut.<br />
<br />
nå: jeg vil bli åpnet, renset, kastet bort.Tuvahttp://www.blogger.com/profile/16816036809283309786noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-8494684641918075762.post-4011230659773638512015-07-12T13:40:00.003-07:002015-11-26T08:58:27.240-08:00sommer 2014 del 3hvor er usikkerheten din når jeg ikke lenger trenger den hvor er angsten din når du ser meg for første gang hvor er pusten din i det aller siste kysset<br />
<br />
jeg skulle så gjerne bannet i munnen din inni deg spist alene forsvunnet i de obskøne ordene og dette, skjønner du, skjønne du, skulle egentlig være et kjærlighetsdikt, skulle egentlig inneholdt strofen: jeg savner deg<br />
<div>
<br /></div>
Tuvahttp://www.blogger.com/profile/16816036809283309786noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8494684641918075762.post-4579914656039412462015-07-09T14:24:00.002-07:002015-11-26T08:58:27.243-08:00sommer 2014 del 2jeg distanserer meg selv fra det aller meste. åpner opp, dytter ut, lukker igjen. å lengte er ikke det samme som å elske. Tuvahttp://www.blogger.com/profile/16816036809283309786noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8494684641918075762.post-21442854351231426622015-07-05T11:03:00.004-07:002015-11-26T08:58:27.227-08:00sommer 2014nå: jeg føler meg ganske forelsket i ham, eventuelt: kroppen hans, eller kanskje bare: hendene hans på kroppen min.<br />
<br />
-<br />
<br />
da jeg var atten. hvor enkelt det var å overgi seg.<br />
<br />
-<br />
<br />
den kvelden jeg begynner å gråte mens vi har sex. senere, når vi skal sove: jeg stiller ham så mange spørsmål, det gjør ham ukomfortabel, når jeg spør om jeg skal slutte svarer han at det er "koselig, men..."<br />
<br />
jeg tror ikke han forstår hva vi ødelegger den kvelden.<br />
<br />
-<br />
<br />
han snakker ofte om søvn. sover så dårlig sammen med meg, sier han.<br />
<br />
-<br />
<br />
lettelsen: jeg slipper. jeg kan gjøre meg sårbar og ta det tilbake. jeg kan fortelle noe som er sant og så slippe å forholde meg til det. jeg kan skrive: jeg føler, og så aldri se ham igjen. lettelsen, sorgen, ensomheten.Tuvahttp://www.blogger.com/profile/16816036809283309786noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8494684641918075762.post-12945421126317924702015-07-03T22:48:00.002-07:002015-11-26T08:58:27.220-08:00vår 2014når hun snakker om pappa snakker hun stort sett om dette: at han forlot henne. når jeg snakker om foreldrene mine snakker jeg alltid om de to unge studentene som traff hverandre i oslo midt på åttitallet, og senere: kjærligheten. hvor modige de var.<br />
<br />
-<br />
<br />
var jeg en mann var jeg en vakker mann.<br />
<br />
var han en kvinne var han utilstrekkelig.<br />
<br />
-<br />
<br />
jeg savner oss.<br />
<br />
-<br />
<br />
jeg har begynt med yoga om morgenen. yoga: å strekke strekke strekke seg etter sin egen utilstrekkelighet.<br />
<div>
<br /></div>
Tuvahttp://www.blogger.com/profile/16816036809283309786noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8494684641918075762.post-9680967919544851832015-06-28T08:42:00.000-07:002015-11-26T08:58:27.267-08:00vinter 2013/14jeg har lyst til å skrive om forelskelsen, slik den fester seg i meg, men ender alltid opp med å skrive om ensomheten. som om jeg gjennom ordene forsøker å finne meg selv. eventuelt: finne deg.Tuvahttp://www.blogger.com/profile/16816036809283309786noreply@blogger.com2tag:blogger.com,1999:blog-8494684641918075762.post-92141005241642347122015-06-14T09:24:00.002-07:002015-11-26T08:58:27.261-08:00høst 2013besøker en mann jeg har ligget med et par ganger før. han oppdager blod i trusa mi, og jeg drar etter rundt en halvtime. før jeg drar går jeg ned på ham. han kommer på den svarte kjolen min. så klemmer han meg, ler høyt, og jeg tenker: dette er siste gang jeg ser ham.<br />
<br />
-<br />
<br />
jeg har sluttet å være forelsket i han som egentlig vil ha en annen, men jeg har ikke sluttet å tenke på ham. når slutter man egentlig med det. når slutter hans kropp og hans hud og hans lukt å være fasiten. det er så slitsomt å vente.<br />
<br />
-<br />
<br />
denne påtvungne intimiteten, på bussen, på trikken, på markedet, den presser mot ribbeina mine, mot magen, mot meg.<br />
<br />
-<br />
<br />
mitt største problem er kanskje dette at jeg skriver, dette at jeg ikke klarer å la være. og fordi det føles som den mest intense formen for selvutlevering, fordi ordene blir til meg og jeg blir til ordene, klarer jeg ikke å dele, åpne opp, la noen lese. kommer kanskje aldri til å klare det.Tuvahttp://www.blogger.com/profile/16816036809283309786noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-8494684641918075762.post-8208982229263092432015-06-11T07:01:00.003-07:002015-11-26T08:58:27.256-08:00sommer 2013<div class="MsoNormal">
googler: how to fall in love</div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
oslosommer, og alt jeg vil er å sitte inne og lese pablo neruda. i stedet, og bare fordi det er sommer, bare fordi jeg føler jeg må, vandrer jeg rundt i byen, jeg går i flagrende skjørt og vonde ballerinasko, hører på the national og møter blikket til fremmede mennesker, jeg lurer på hvem de er, skulle ønske vi kjente hverandre, men orker ikke å prøve, orker ikke å snakke.</div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
er nitten år og har en solbrent rygg</div>
<div class="MsoNormal">
<br /></div>
<div class="MsoNormal">
jeg tror jeg har begynt å vokse innover.</div>
Tuvahttp://www.blogger.com/profile/16816036809283309786noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-8494684641918075762.post-57841725480265108562015-06-09T11:55:00.000-07:002015-11-26T08:58:27.251-08:00vår 2013 del 2fryser. det er min egen feil. det er jeg som velger å ha vinduet åpent, det er jeg som slipper den kalde lufta inn, det er jeg som forelsker meg i gutter som aldri er helt sikre, det er min egen feil at jeg fryser, det er min egen feil, og likevel: hvorfor er det så kaldt, hvorfor kunne det ikke bare blitt vår, hvorfor kunne det ikke bare blitt oss.Tuvahttp://www.blogger.com/profile/16816036809283309786noreply@blogger.com1tag:blogger.com,1999:blog-8494684641918075762.post-74066844600414959982015-06-08T07:31:00.000-07:002015-11-26T08:58:27.254-08:00vår 2013hodet mitt er tungt av regnet eller ham.<br />
<br />
-<br />
<br />
gang på gang blir jeg overrasket over det fysiske. det som betyr så lite når jeg er sammen med noen, men som ødelegger meg når jeg er alene.<br />
<br />
-<br />
<br />
jeg våkner og blir liggende, lytter til pusten hans, det høres ikke ut som om han sover men jeg tør ikke å snu meg mot ham for å sjekke. i stedet konsentrer jeg meg om tanken: håper han ikke angrer.<br />
<br />
-<br />
<br />
har lyst til å be ham om ikke å såre meg. men da kommer han aldri til å kysse meg igjen.<br />
<div>
<br /></div>
Tuvahttp://www.blogger.com/profile/16816036809283309786noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8494684641918075762.post-50758861941626662592015-06-05T05:58:00.001-07:002015-11-26T08:58:27.245-08:00vinter 2012/13desember: hvite, gjennomsiktige blomstergardiner og en sol som går ned altfor tidlig. jeg har hentet nøklene til den nye leiligheten og gråter ikke lenger hver dag, kan egentlig ikke huske sist, jeg tror (/håper) det var før det begynte å snø.<br />
<br />
januar: jeg sovner på gulvet i en haug av mine egne klær. sufjan stevens synger I did everything for you, katten min er død, jeg har gråtevondt i hodet, det er noe som ikke lenger fungerer.<br />
<br />
februar: det andre andre gang vi møtes og han holder meg oppreist. hvorfor er jeg så overfokusert på fenomenet: pust<br />
inn/ut<br />
ut/inn<br />
som om det ikke er luft jeg trekker inn i lungene, men en gutt med gråblå blikk som varer lenge men aldri for lenge, som sier navnet mitt, som jeg tenker på i flere uker uten helt å skjønne hvorfor.<br />
<div>
<br /></div>
Tuvahttp://www.blogger.com/profile/16816036809283309786noreply@blogger.com0tag:blogger.com,1999:blog-8494684641918075762.post-7330178091991455692015-06-03T11:24:00.000-07:002015-11-26T08:58:27.252-08:00høst 2012 del 2igjen og igjen: den nakne kroppen som en overraskelse når jeg kler av meg. foran speilet, magen i sentrum, lyset som treffer. skyggen under puppene. håret under navlen. ubehaget som følger overraskelsen, deretter: endringen.<br />
<br />
det hendte han så på meg. en gang lå han utstrakt på senga med armene bak hodet og bare så. øynene, halvt lukkede, mysende, det er slik jeg husker dem.<br />
<br />
mine egne øyne er alltid vidåpne. det er så mye de ikke ser. han kysset meg en gang på kanten av skulderbladet, like inntil armhulen. jeg vender meg om og strekker armen i været. alt blir så bredt i profil.<br />
<br />
jeg lurer på når jeg skal slutte å skamme meg.<br />
<div>
<br /></div>
Tuvahttp://www.blogger.com/profile/16816036809283309786noreply@blogger.com0