på fest i leiligheten til en venninne, vi står på balkongen og ser på veien og rundkjøringen og bilene som kjører forbi

han: jeg har vært singel i tre år liksom, jeg har jo hatt lyst på kjæreste
jeg: ja, jeg har jo også det
han: og så kom du
jeg: og så kom du

but i choke it back, how much i need love

det hender jeg blir satt ut av hvor ung jeg er, hvor uutholdelig, ubehjelpelig ung jeg faktisk er. det handler ikke om alt jeg vet eller om alt jeg har sett eller følt eller opplevd, det handler om antall år jeg har vært i live, antall år/måneder/uker/dager/minutter. og samme hvor hardt jeg prøver, samme hvor langt jeg løper, slipper jeg aldri unna det nøyaktige antallet, konstant i forandring, evig i sin ramme rundt meg.

dette er noe jeg har tenkt på: det gjør ikke lenger like vondt at han ikke er forelsket i meg. da vi lå i senga (jeg var naken, lå med hodet mot nakken hans og pustet) og han sa det - "det var aldri den store forelskelsen med deg" - lukket jeg øynene og inni meg hvisket jeg faen. men smerten ble ikke så intens som jeg forutså, kanskje ble den døyvet av alt det andre han sa/gjorde, kanskje klarte jeg å tilpasse meg situasjonen akkurat raskt nok.

han har lyst til å være kjæresten min og jeg har vært forelsket i ham i over et halvt år: jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det så det meste av det jeg skriver handler om å være ung, og ikke så mye annet. om bare noen måneder fyller jeg nitten, og da kommer alt til å være anderledes. 

tomorrow i'll die, be my lullaby

jeg kjører hjem fra konserten i regnet og en del av meg har lyst til bare å kjøre videre - sette på p2 så høyt at alt annet enn musikken, regnet, veien og jeg forsvinner, til slutt kanskje forsvinne selv også. men så husker jeg sangen (tomorrow i'll die tomorrow i'll die tomorrow i'll die) og leppene hans mot mine (alltid dette, leppene hans mot mine, smaken av øl eller svette eller pust, min hånd på brystet hans og jeg tror faren hans ser oss men det er ikke så farlig). jeg tenker: i morgen dør jeg. men jeg kommer ikke til å dø, jeg skal bare møte ham igjen og det er god nok grunn til ikke å kjøre min vei midt på natta, til ikke å la lysene fra lyktestolpene og regnet på asfalten ta overhånd.

dette tror jeg ikke at du vet:

alt jeg har lært forsvinner når du tar på meg og jeg glemmer å fokusere på innpust/utpust, jeg glemmer å kontrollere hjerteslag. jeg prøvde å fortelle deg det en gang, den første natten jeg sov hos deg husker du, men du skjønte ikke hva jeg ville si og egentlig skjønte jeg det ikke selv heller, jeg sa: det er så mye jeg har lyst til å si deg men jeg vet ikke hva, og da du spurte hva jeg mente sa jeg: jeg vet ikke jeg vet virkelig ikke, dermed fortsatte vi bare å kysse, dette var da vi lå i senga di og jeg hadde ikke lyst til å ligge med deg så vi lot det være, men jeg sov hos deg likevel og neste morgen fulgte du meg et stykke på vei og kysset meg da vi skiltes i krysset ved hovedveien.

alt jeg har lært blir til vannet som renner nedover kroppen min og varmer meg før jeg skjønner at jeg har vært kald, huden min er blek og ennå har du bare rørt ved deler av den, korsryggen og mellom skulderbladene og det stedet der hake/kjeve/hode møter hals. jeg husker presset fra hendene dine selv når øynene mine er vidåpne, selv når lukta av eplesjampoen fyller sansene mine og gjør det vanskelig å puste normalt (når pustet jeg sist normalt, skriver jeg i dampen på dusjkabinettet, ordene forsvinner nesten med en gang), selv når jeg ikke har sett deg på seks dager husker jeg presset fra hånda di rundt halsen min og den underlige lysten jeg følte ved denne berøringen, jeg hadde aldri hatt så lyst på deg som da, jeg hadde ikke noe valg, du kunne gjøre som du ville, med knyttneven kunne du presse halsen min sammen som en råtten frukt.

det handler ikke lenger om å trenge deg, slik det gjorde i vinter da jeg trengte deg fordi jeg var ensom og du var den eneste jeg egentlig hadde lyst på. det handler om noe helt annet, ennå vet jeg ikke hva, men det gjør meg lykkelig og selv om jeg føler meg klein i rød bukse er livet bra.