jeg har fylt nitten og jeg har blitt universitetsstudent og kanskje får jeg snart jobb i bokhandel. jeg tenker så mange fine tanker og jeg lar kun være å smile når jeg er alene. men jeg får fortsatt vondt i magen når noen nevner roskilde og jeg klarer ennå ikke å høre på emmylou uten å grine og da venninna mi tilbød meg akkurat den pizzaen var jeg overbevist om at nå, nå kaster jeg opp.
men jeg kasta ikke opp og jeg er så veldig ung og snart er det høst og det kommer til å ordne seg, jeg kommer til å bli lykkelig.
jeg kommer til å bli lykkelig.
mandag 20. august 2012
fredag 10. august 2012
oktober november desember januar februar mars april mai juni juli
dette har vært den verste sommeren. det er derfor jeg ikke har klart å skrive.
jeg var forelsket i ham i syv måneder før vi ble kjærester. vi var ikke engang kjærester i to.
da han gjorde det slutt sa han: du er jo en jævlig bra jente. han er ikke en jævlig bra gutt. han er arrogant og kynisk og selvsentrert, så gjennomført selvsentrert at det nærmest er latterlig. for hva slags gutt er det som blir sammen med en jente han ikke har de rette følelsene for. hva slags gutt er det som gjør alt han kan for å få både seg selv og kjæresten til å tro at dette er riktig, enda han innerst inne vet at det er feil. hva slags gutt hva slags gutt hva slags gutt.
gutten jeg gråt så mye for at øynene mine endret form. gutten som uten å vite det forandret meg, omskapte meg til en livredd, selvoppofrende tenåringsjente med tanker og ideer som ikke betydde noe uten hans godkjennelse. gutten jeg lengtet slik etter at lengselen ble en del av meg, noe jeg sluttet å stille spørsmålstegn ved. gutten som fikk meg til å trygle ham om å bli, trygle ham om å sove ved siden av meg bare en natt til, trygle ham om å kysse meg en siste gang. gutten jeg kunne gitt alt. (alt jeg gav ham var x antall orgasmer og et hjerte, men det med hjertet vet han ikke, jeg klarte aldri å fortelle ham det.)
jeg vet ikke om jeg er ferdig med smerten, men jeg tror jeg er ferdig med ham. det er i hvertfall et godt tegn at jeg klarer å skrive.
jeg var forelsket i ham i syv måneder før vi ble kjærester. vi var ikke engang kjærester i to.
da han gjorde det slutt sa han: du er jo en jævlig bra jente. han er ikke en jævlig bra gutt. han er arrogant og kynisk og selvsentrert, så gjennomført selvsentrert at det nærmest er latterlig. for hva slags gutt er det som blir sammen med en jente han ikke har de rette følelsene for. hva slags gutt er det som gjør alt han kan for å få både seg selv og kjæresten til å tro at dette er riktig, enda han innerst inne vet at det er feil. hva slags gutt hva slags gutt hva slags gutt.
gutten jeg gråt så mye for at øynene mine endret form. gutten som uten å vite det forandret meg, omskapte meg til en livredd, selvoppofrende tenåringsjente med tanker og ideer som ikke betydde noe uten hans godkjennelse. gutten jeg lengtet slik etter at lengselen ble en del av meg, noe jeg sluttet å stille spørsmålstegn ved. gutten som fikk meg til å trygle ham om å bli, trygle ham om å sove ved siden av meg bare en natt til, trygle ham om å kysse meg en siste gang. gutten jeg kunne gitt alt. (alt jeg gav ham var x antall orgasmer og et hjerte, men det med hjertet vet han ikke, jeg klarte aldri å fortelle ham det.)
jeg vet ikke om jeg er ferdig med smerten, men jeg tror jeg er ferdig med ham. det er i hvertfall et godt tegn at jeg klarer å skrive.
Abonner på:
Innlegg (Atom)