kanskje slutter jeg snart å føle, kanskje blir det som det var i september og oktober før han kysset meg. kanskje er det sånn jeg burde være, jeg sier det høyt for meg selv, kanskje er det en sånn jente jeg er, en som sitter alene på benken (skriver tenåringspoesi i lyset fra lyktestolpa) og reiser seg og går når menneskene fra toget nærmer seg, en som ikke føler noe for noen og synes det er greit.
men kanskje er jeg ikke lenger i stand til å være følelsesløs. (kanskje er jeg et annet menneske nå enn for to måneder siden. tanken på at jeg har forandret meg er skremmende, men så husker jeg hvordan det var å være tretten og fylle utallige dagboksider med ord om kropp og gutter som var for populære til å se på meg, og det tåpelige slagordet ’forandring fryder’ gir med ett så veldig mening.) kanskje er jeg ikke lenger i stand til å være likegyldig i samtaler om kjærlighet.
