tjuetredje november:

det har begynt å tordne hver eneste natt, men jeg er ikke redd. ligger våken og lytter i stedet. jeg elsker at luften minner om norge og jeg elsker at jeg endelig kan gå med ullsokker hver dag. jeg har kjøpt verdens fineste paraply, den ser ut som et bringebærdrops og er så stor at jeg ikke kan gå med den i trange smug. jeg har 23 kroner på kontoen og et sjokoladelager som kommer til å vare i minst en uke, og selv om det betyr mindre rødvin betyr det også at dette eksamensvakuumet endelig har inntruffet, og egentlig har jeg ikke lyst til å gjøre stort annet enn å skrive.

(jeg drømte i natt at han endelig fikk hun han ville ha. at venninnene mine fortalte meg det: "nå er de sammen, og de er så forelska, de er så lykkelige" - jeg våknet og var kvalm. herregud. jeg tror det betyr at jeg må slutte å tenke på ham. og henne. jeg vet ikke engang hvem hun er.)

for første gang på veldig lenge er jeg ikke ensom, tvert imot: jeg er singel og glad, jeg kysser fremmede som om jeg aldri har gjort annet (og kanskje har jeg heller ikke det), jeg spiser ute hver kveld og drikker rødvin hver natt, jeg har flyttet til et annet land og selv om jeg er tilbake i oslo om bare en måned, kjenner jeg at det har endret meg, dette landet, denne høsten, disse menneskene - og for første gang på veldig lenge er jeg nesten lykkelig.