tirsdag 18. juli 2017

nittende desember

sitter på parkteateret, snart kommer han, klokken er 15.49 og vi ble enige om å møtes kl. 16 og dette er ikke bra for meg, eller er det, kanskje er det bare for mye, kanskje hadde søsteren min rett, kanskje er dette en dårlig idé, her jeg sitter nå vil jeg ikke kunne se ham når han kommer, med mindre han kommer fra den andre siden, men det tror jeg ikke han gjør, hvorfor skulle han det, har jeg fortsatt vondt i hjertet? jeg vet faktisk ikke helt, er for nervøs til å legge merke til det, skjelver fra skulderbladene, og armfestet er løst, og armene er løse, og det er et under at jeg klarer å skrive og drikke kaffe samtidig, og kommer jeg til å klare det når han kommer, blir jeg roligere da, dette skjer jo tydeligvis, dette er en situasjon, så jeg den komme, jeg vet ikke, i photobooth ser jeg veldig pen ut men så ser jo alle pene ut i dette lyset, og dette er den styggeste stream of consciousnessen, eller tankestrømmen, bare ikke tanker men følelser, jeg er jo tydeligvis utelukkende opptatt av hva jeg føler, herregud kanskje vi skulle drukket alkohol bare for å bli ferdige med det, eller sånn bare for å bli litt mindre nervøse, han er jo sikkert nervøs han også, han må jo være det, klokken er nå 15.57 og jeg får ikke sjekket mobilen fordi den er ødelagt, og jeg tør ikke å reise meg og spørre om wifi-passordet, eller kanskje skal jeg tørre, herregud det kan da umulig være så farlig, jeg vet ikke, jeg vil bare sitte her og skrive når han kommer, eller vil jeg det? jeg vet ikke lenger, vet ikke hva jeg vil, alt er litt forvirrende og dritt, faen faen faen, kommer jeg til å fortelle ham hvor rasende jeg er? kommer jeg til å fortelle noen om dette møtet? søsteren min mente det var en dårlig idé, hun sa: du er jo ikke over ham, men det er jeg jo, jeg er over ham, jeg er bare helt sinnssykt nervøs, men det er ikke så rart, det har bare gått tre måneder og jeg har tenkt på ham konstant, klokken er 15.59, jeg lurer på om han er forsinket eller om han er presis, i så fall ser jeg ham nå hvert øyeblikk, faen, hvis han avlyser nå blir jeg lettet, tror jeg, kanskje, vet ikke, faen, blir så sliten av å skrive på denne måten, burde slutte, nå skal jeg gi meg, tror jeg - 

leamus i låret

klokken er 16.02

når døra går opp er det sikkert ham

tirsdag 19. juli 2016

juli

februarlys, eller: kjellerlys, jeg er femten og et halvt, og dette skal jeg aldri glemme

jeg er tjueto år og elleve måneder, jeg ligger i en nittiseng med en gutt og jeg drømmer om katten, at pappa utsetter den for så grov omsorgssvikt at den dør, den neglisjeres og ignoreres og i drømmen ser jeg den skrumpe inn, til slutt tar den sitt eget liv, den dør av ikke å bli elsket

jeg forteller gutten i sengen min om drømmen, og de siste ukene har jeg vært reddere enn på lang, lang tid, for han sier han ikke hadde trodd at han kom til å like meg så godt, så fort

ditto, sier jeg, og mener det

kjærlighetserklæringen er: du, du du, tenk at du finnes

tirsdag 14. juni 2016

skulle elska deg, mest for å identifisere noe tidløst i meg selv. noe vakkert, kanskje. ikke at det ville hatt noen betydning om det var vakkert eller ikke. så lenge det var der, i meg, hjalp meg å puste, gjorde verden lett. det var sånn jeg skulle elska deg. jeg tror det hadde forandra ting, nemlig, jeg tror det hadde gjort alt bedre. jeg tror jeg hadde ligna mer på det mennesket jeg har lyst til å være, det mennesket jeg forsøker å være, men du elska meg, og alt jeg hadde var denne angsten. en kropp som slutta å virke hver gang du kom for nær, en kjeve som låste seg hver gang du var inni meg, en kvalme i brystet om nettene. nettene jeg svett og rasende lirka meg løs for å åle meg bort, fra deg, fra armene dine, brystet ditt, beina dine. nettene du gang på gang fulgte etter, la armene om meg, pusta varm søvn mot huden min, lykkelig.

hvor mye veier et sovende menneske. hvor mye veier et menneske som elsker uten å bli elska igjen. du kunne sulta deg til døde og likevel vært for tung. jeg kunne sulta meg til døde og angsten ville ikke krympa. senere har jeg tenkt at den nok gjorde sitt for å komme ut, som gråt og som spy, som sviende urin og blodig slim på dopapiret den gangen jeg låste meg inn på badet og stemmen din skalv fordi du ikke skjønte hvor jeg var blitt av. angsten ville ut, men da jeg omsider dro var den der fortsatt. i meg. for jeg elska deg aldri. og egentlig tror jeg ikke det er sånt som kan tilgis.

fredag 10. juni 2016

juni

treffer ham på biblioteket, helt tilfeldig, jeg vet ikke hvorfor jeg skriver det her, han er jo ikke en jeg har behov for å skrive om. med det mener jeg: jeg er ikke forelsket i ham, har ingen planer om å bli forelsket i ham, og i går bestemte jeg meg for aldri mer å kontakte ham. men så traff jeg ham i dag, og nå er jeg ikke lenger så sikker.

til alle som spør sier jeg at jeg bare ikke har lyst til å holde på med noen akkurat nå. det er ikke helt sant. det som er helt sant, er at jeg liker ham akkurat litt for godt. at det gjør meg stressa og at jeg ikke orker å finne ut av hvorfor.

de siste par årene har jeg utelukkende holdt på med menn som føler mer for meg enn hva jeg gjør for dem, det har vært trygt og litt trist, men nå er jeg plutselig tjue igjen, det er sånn det føles, jeg sitter i senga og venter på melding fra en dude som nok ikke kommer til å sende melding. jeg har blitt ganske flink til å tenke at det er greit, at det er klart det er greit, at jeg uansett bare liker ham fordi han fikk meg til å innse hvor digg det er å ligge med noen uten å ha dårlig samvittighet. du og jeg og ikke et eneste knust hjerte i sikte, liksom. hvem kan egentlig motstå det.

mandag 9. mai 2016

mai

soler meg i en vinduskarm, vil være brun og vil skrive, vil være lykkelig og vil skrive. vil skrive vil skrive vil skrive. egentlig er det alt jeg vil.

lykken. jeg har nok gitt opp å lete. jeg tror ikke lenger den finnes i meg. ensomheten tar så stor plass.

jeg kunne sittet i en park og drukket vin. i stedet sitter jeg i en vinduskarm, vinduet er åpent, jeg skriver.

fredag 6. mai 2016

er så lei av folk som sier nrk har ødelagt noora, nrk hakke ødelagt noora, i så fall ble vi alle ødelagt for lenge siden, for vi har alle vært noora, har vi ikke, vi har alle vært seksten sytten atten og forelska i feil fyr, har vi ikke, så forelska at ingenting har føltes viktigere, vi har alle sittet i en skolegård uten å få med oss et ord av hva venninnene våre sier fordi han vi tenker på hele tiden går forbi og ingenting, ingenting i hele verden føles viktigere enn akkurat det, og neida, det er ikke riktig og herregud, vilde (rare, fine, morsomme vilde som utvilsomt er norges mest undervurderte karakter akkurat nå) fortjener bedre, alle fortjener bedre, men vi har alle vært noora, har vi ikke, for selv om jeg aldri ville gjort som noora i dag fantes det en tid da jeg gjorde hva det skulle være for kjærligheten, og kanskje var det akkurat sånn det skulle være.