score: 51 av 63 (grunn til bekymring)

alle prøvene er negative, sier legen, og hun høres så glad ut, har sikkert skjønt at jeg har vært bekymra, det er vel ikke alle som ringer hver dag i en uke fordi de tror de har klamydia. når jeg svarer at det da må være noe annet, blir hun stille, sier så at hun ikke kjenner situasjonen, og det gjør vel ikke jeg heller, har jeg lyst til å si, det er jo det som er problemet, men hvordan trygle noen om å ta prøver enda jeg vet at jeg mest sannsynlig ikke har kreft og enda jeg vet at nesten alle symptomene mine passer diagnosen "generalisert angstlidelse." ingen vil ta celleprøver av unge kvinner med angst, men det kan da umulig skade å utelukke fysiske sykdommer, hæ, det kan vel umulig skade? for jeg har jo lært meg å leve med denne diagnosen, jeg takler den, jeg har taklet den siden jeg var åtte, siden den første sommeren uten pappa, siden glasskår gikk på kino, den norske barne- og ungdomsfilmen der noen fikk kreft, husker dere. jeg lever med den, angsten, vi finner måter å håndtere hverandre på, verre er det ikke, jeg er bare et engstelig menneske, og det er ikke særlig unikt i noen henseender, alle engster seg i ny og ne, tross alt, og ungdom nå til dags har så mye press på seg og jeg har definitivt ikke mer press på meg enn andre. og dessuten, sier venninna mi når jeg forteller henne om angsten, har jeg vel aldri gjort noe skikkelig dumt, nei, jeg har vel aldri vært sengeliggende i et år, nei, jeg har vel aldri hatt lyst til å ta mitt eget liv, nei, så dermed takler jeg den usedvanlig godt. jeg takler den usedvanlig godt fordi jeg vet at den er der, jeg vet hvorfor smertene er så sterke og kvalmen så konstant og skjelvingen så gjenkjennelig, jeg får til livet selv om jeg er svimmel liksom, jeg fullfører utdannelsen og tar viktige lederverv og er sånn passe pen og veldig tynn og dette er bra og de fleste liker meg ganske godt, tror jeg. jeg skulle bare så inderlig ønske at noen ville ta en føkkings celleprøve og at jeg ikke hele tiden var så uutholdelig sliten.

dette, som er oss

Jeg tror det har blitt en form for kjærlighet, dette, som er oss. Når jeg strekker meg etter deg om morgenen og du ikke er der og jeg vet at du, når du våkner noen timer senere, et sted strekker deg etter meg på kanskje akkurat samme måte. Og når jeg tenker på kroppen din og skriver at jeg noen ganger kunne drept for å få kysse deg. Det er ikke sant. Det er mye som ikke er sant. Du er ikke like redd som meg. Du er bare nummen. En gang skrev du, i en tekst som handlet om meg: En verden blottet for kjærlighet. Du så det selv, naturligvis, hvor komisk den ble, tanken på at du og jeg er det eneste i denne verden som ikke er blottet for det som gjør den verdt å leve i. Jeg forteller ingen om deg og dette vet du og på telefonen den natten fortalte jeg deg at det ikke er plass til deg i verdenen min. Jeg tror det gjorde jeg trist. Jeg vil ikke være kjæresten din men jeg holdt på å kaste opp da du fortalte meg om hun jenta, hun du kyssa på den festen da du vurderte å dra opp til meg i stedet, enda du ikke kunne veien, for du er jo ikke kjent i denne byen. Jeg holdt på å kaste opp da du beskrev det du syntes du så i øynene hennes, det som festet seg i deg. En form for kjærlighetssorg, sa du, om henne. En form for kjærlighet, skriver jeg, om oss, men det kommer du aldri til å få lese, for da du introduserte forelskelsen, ble vi fremmede for hverandre, og jeg savner deg hele tiden.

raseriet finnes

det viktige: at jeg som foster i min mors mage sparket. at det fantes en vilje til å sparke som var min, eller: at det fantes begynnelsen på en vilje, eller kanskje heller: at det fantes bevegelser som på forunderlig vis var knyttet opp til en begynnende vilje hos det som var begynnelsen på meg. at jeg sparket hardt, hardere enn søsteren min, og at jeg dermed skilte meg fra andre fostre, markerte en slags individualitet lenge før jeg var bevisst min posisjon som individ. og at denne viljen til nettopp å sparke hardt på et tidspunkt har eksistert i meg, vokst fram fra meg, og kanskje fremdeles finnet et sted. her, i meg.