jeg klarer ikke lenger å skrive om kjærlighetssorg. eller - nei, det er ikke sant, jeg klarer det helt utmerket, det jeg ikke lenger klarer er å dele det med verden, til det har det pågått for lenge.
for det som er vakkert og trist når man er atten er bare vondt og på grensen til patetisk når man er tjueen
og det som begynner som melankoli og kjærlighetssorg i høstmørket er noe helt annet når du ikke lenger orker å tenke på det, skammer deg over å eksistere i det,
jeg har blitt så uendelig mye klokere, og likevel: denne angsten, denne liksomdepresjonen. det slipper ikke, jeg slipper ikke, hvorfor er ingenting nok, hvorfor klarer jeg ikke å være lykkelig, hvorfor har jeg dette enorme behovet for å være lykkelig, eventuelt bare: tilfreds.
(noen ord om han som sier jeg er fin og søt og sender meldinger med hjerte, sammen med ham er jeg nummen og følelsesløs og jeg tror jeg skjønner hvordan eksen min og han etter der og han etter der må ha hatt det med meg.)
