låser meg inn på doen på sophus bugges og griner så stille jeg kan med hodet mot døra, den er full av andre menneskers tanker og råd, noen har skrevet at han nok sikkert bare er nervøs, det blir bedre med en gang han føler seg trygg på deg
og kanskje er det derfor jeg griner
men hvorfor gjør det så vondt, det burde jo ikke være sånn, hvorfor er jeg så trist, hvorfor blir det ikke bedre
det går ikke an å ha kjærlighetssorg i to år, altså må det være noe annet
drar hjem tidlig, nei, drikker meg altfor full, bruker alle disse pengene som jeg egentlig ikke har, de skal jo vare, jeg har vært blakk siden november og snart er bsu-en helt tom, snart må jeg ringe moren min, snart må jeg innrømme alt
linn har skrevet om tiden som går, men for ti år siden var jeg bare et barn. og det er først nå jeg er i stand til å leve det, livet altså, om jeg nå er i stand til å leve det, det føles ikke sånn, alt er redusert til disse dagene som aldri tar slutt, dette endeløse åndedraget, og jeg er så jævlig lei.
det er flere år siden jeg bestemte meg for at våren 2014 skulle være min tid. jeg vet det er greit å ha dårlige dager, jeg vet det er menneskelig og jeg er jo bare et menneske men faen, snart må jeg ta grep, skjerpe meg, slutte å grine.
