vår 2012

et par timer etter at han gjør det slutt ber jeg ham binde meg fast og knulle meg.

alt jeg sier. aldri, aldri det jeg egentlig mener: det er deg jeg vil ha.

vinter 2011/12

karakterene mine har gått ned siden jeg forelsket meg. siden da har jeg bare lest én roman. (nesten to). tre diktsamlinger. en av dem hadde 'kjærlighet' i tittelen.

-

jeg sier: vi har da kattene våre.
venninnen min sier: det er sant, hvem trenger en mann.
jeg sier: hva skal man med kjærlighet.

-

i natt drømte jeg om en gutt som ikke var ham. kanskje orker jeg ikke å bry meg mer. i kveld kysser han sikkert en annen. på fredag skal jeg kanskje forsvinne.

-

å ligge i en dobbeltseng med en gutt, kline lenge, altfor lenge, være full eller bakfull, ikke godt å si, tenke på en annen, alltid en annen, alltid ham.

høst 2011

endelig alene, og han tar av meg genseren nesten med det samme. når jeg forsøker å ta den på igjen ler han, sier at jeg reverserer prosessen. det skal jo ikke være noen prosess, svarer jeg, men jeg legger bena om hoftene hans, han løfter meg opp, plasserer meg på kjøkkenbenken, og med og med leppene mot magen min hvisker han: jeg har egentlig alltid hatt litt lyst på deg.

jeg er atten og han er snart nitten og dette kommer jeg aldri til å glemme.

tilstand II.

kroppen min virker ikke slik den skal. den henger ikke sammen. den får ikke til å binde skulderbladene sammen med magen sammen med armene sammen med det punktet midt på brystet, det harde området mellom puppene, det som T kunne navnet på men som jeg alt har glemt. kroppen min virker ikke slik den skal, ikke at jeg egentlig vet hvordan den skal virke, vet bare at det ikke er sånn som dette, for hadde den virket hadde den ikke gjort så vondt, hadde den virket hadde jeg ikke vært så innihelvetes redd.

prøvde en gang å fortelle T om akkurat dette. vi lå i sengen (gjør nesten ikke annet), jeg hadde ryggen til ham, klarte ikke å se på ham da jeg sa det, dette med døden.

han lo. sa jeg hørtes så seriøs ut.

tilstand.

alt han aldri sa: det tok så stor plass, og jeg tenker fremdeles mest på døden.

det eneste jeg aldri har tvilt på

jeg skulle ønske det var så enkelt som å flytte til en ny by. det er ikke det, men det hjelper.

for siden sist har jeg sendt avgårde noe jeg har skrevet til noen som skal lese og vurdere det. det er det modigste jeg noensinne har gjort. modigere enn å flytte til utlandet, modigere enn alt ansvar, alle ytringer, alle taler, alle kyss, alle eksamener, alle sjanser, alle forelskelser. 

(det beste med london er forresten at jeg ikke har noen felles venner med matchene mine på tinder.)

er jeg sjalu eller bare veldig seksuelt frustrert;

smerten mellom skulderbladene finnes fremdeles. noen ganger er den nesten uutholdelig og noen ganger kjenner jeg den ikke i det hele tatt;

forelsker meg i minner av menn som har tatt på meg;

dette kan umulig være et godt tegn.