besøker en mann jeg har ligget med et par ganger før. han oppdager blod i trusa mi, og jeg drar etter rundt en halvtime. før jeg drar går jeg ned på ham. han kommer på den svarte kjolen min. så klemmer han meg, ler høyt, og jeg tenker: dette er siste gang jeg ser ham.
-
jeg har sluttet å være forelsket i han som egentlig vil ha en annen, men jeg har ikke sluttet å tenke på ham. når slutter man egentlig med det. når slutter hans kropp og hans hud og hans lukt å være fasiten. det er så slitsomt å vente.
-
denne påtvungne intimiteten, på bussen, på trikken, på markedet, den presser mot ribbeina mine, mot magen, mot meg.
-
mitt største problem er kanskje dette at jeg skriver, dette at jeg ikke klarer å la være. og fordi det føles som den mest intense formen for selvutlevering, fordi ordene blir til meg og jeg blir til ordene, klarer jeg ikke å dele, åpne opp, la noen lese. kommer kanskje aldri til å klare det.
det kan være feil i fasiten også.
SvarSlett