alle disse romantiske øyeblikkene. så lite de er verdt.
jeg er så sint på deg, eller: på konseptet deg, jeg glemmer å puste med magen og våkner hver morgen med denne verkende ryggraden, dette som kanskje eller kanskje ikke har blitt en betennelse, jeg har begynt å treffe en annen men har lukket deg inne og er ikke lenger i stand til å åpne meg opp, så jeg leser oppløftende slagord på pinterest og venter på å glemme mitt behov for forløsning, glemme deg og dette harde, bankende raseriet.
ville jo bare elske elske elske deg, holde deg inne og puste meg ut.
nå: jeg vil bli åpnet, renset, kastet bort.
takk. og takk det samme, dette er bra. elsker det her: "jeg er så sint på deg, eller: på konseptet deg, jeg glemmer å puste med magen –"
SvarSlett