skulle elska deg, mest for å identifisere noe tidløst i meg selv. noe vakkert, kanskje. ikke at det ville hatt noen betydning om det var vakkert eller ikke. så lenge det var der, i meg, hjalp meg å puste, gjorde verden lett. det var sånn jeg skulle elska deg. jeg tror det hadde forandra ting, nemlig, jeg tror det hadde gjort alt bedre. jeg tror jeg hadde ligna mer på det mennesket jeg har lyst til å være, det mennesket jeg forsøker å være, men du elska meg, og alt jeg hadde var denne angsten. en kropp som slutta å virke hver gang du kom for nær, en kjeve som låste seg hver gang du var inni meg, en kvalme i brystet om nettene. nettene jeg svett og rasende lirka meg løs for å åle meg bort, fra deg, fra armene dine, brystet ditt, beina dine. nettene du gang på gang fulgte etter, la armene om meg, pusta varm søvn mot huden min, lykkelig.

hvor mye veier et sovende menneske. hvor mye veier et menneske som elsker uten å bli elska igjen. du kunne sulta deg til døde og likevel vært for tung. jeg kunne sulta meg til døde og angsten ville ikke krympa. senere har jeg tenkt at den nok gjorde sitt for å komme ut, som gråt og som spy, som sviende urin og blodig slim på dopapiret den gangen jeg låste meg inn på badet og stemmen din skalv fordi du ikke skjønte hvor jeg var blitt av. angsten ville ut, men da jeg omsider dro var den der fortsatt. i meg. for jeg elska deg aldri. og egentlig tror jeg ikke det er sånt som kan tilgis.