det eneste jeg aldri har tvilt på

jeg skulle ønske det var så enkelt som å flytte til en ny by. det er ikke det, men det hjelper.

for siden sist har jeg sendt avgårde noe jeg har skrevet til noen som skal lese og vurdere det. det er det modigste jeg noensinne har gjort. modigere enn å flytte til utlandet, modigere enn alt ansvar, alle ytringer, alle taler, alle kyss, alle eksamener, alle sjanser, alle forelskelser. 

(det beste med london er forresten at jeg ikke har noen felles venner med matchene mine på tinder.)

er jeg sjalu eller bare veldig seksuelt frustrert;

smerten mellom skulderbladene finnes fremdeles. noen ganger er den nesten uutholdelig og noen ganger kjenner jeg den ikke i det hele tatt;

forelsker meg i minner av menn som har tatt på meg;

dette kan umulig være et godt tegn.

dette skal være det siste triste jeg skriver her på ganske lang tid:

jeg klarer ikke lenger å skrive om kjærlighetssorg. eller - nei, det er ikke sant, jeg klarer det helt utmerket, det jeg ikke lenger klarer er å dele det med verden, til det har det pågått for lenge.

for det som er vakkert og trist når man er atten er bare vondt og på grensen til patetisk når man er tjueen

og det som begynner som melankoli og kjærlighetssorg i høstmørket er noe helt annet når du ikke lenger orker å tenke på det, skammer deg over å eksistere i det,

jeg har blitt så uendelig mye klokere, og likevel: denne angsten, denne liksomdepresjonen. det slipper ikke, jeg slipper ikke, hvorfor er ingenting nok, hvorfor klarer jeg ikke å være lykkelig, hvorfor har jeg dette enorme behovet for å være lykkelig, eventuelt bare: tilfreds.

(noen ord om han som sier jeg er fin og søt og sender meldinger med hjerte, sammen med ham er jeg nummen og følelsesløs og jeg tror jeg skjønner hvordan eksen min og han etter der og han etter der må ha hatt det med meg.)

hvis alt jeg egentlig vil er å elske og bli elsket -

den vakreste mannen jeg noensinne har kysset sier: dette betyr noe.

han andre klemmer meg så hardt at jeg tror han aldri kommer til å slippe, han sier han forstår, det er vanskelig, man kan bare gjøre det som føles riktig. men det føles ikke riktig i det hele tatt, ikke når han ser på meg sånn som han ser på meg, ikke når han spør om vi kan kysse en siste gang. og jeg tenker på den natten for to år siden, da jeg spurte en som nå for lengst er glemt om akkurat det samme, og at han kysset meg. senere, hvor kvalm jeg ble da jeg tenkte på det øyeblikket: tungen hans og blikket hans og kroppen hans: altfor, altfor grådig.

jeg kysser ham på kinnet i stedet, sier: god sommer. går fort i motsatt retning.

jeg har aldri trodd at det er mulig å være forelsket i to stykker samtidig. men nå vet jeg ikke. jeg vet ikke hvordan kan vite hvem man skal elske. 

min tid etc

låser meg inn på doen på sophus bugges og griner så stille jeg kan med hodet mot døra, den er full av andre menneskers tanker og råd, noen har skrevet at han nok sikkert bare er nervøs, det blir bedre med en gang han føler seg trygg på deg

og kanskje er det derfor jeg griner

men hvorfor gjør det så vondt, det burde jo ikke være sånn, hvorfor er jeg så trist, hvorfor blir det ikke bedre

det går ikke an å ha kjærlighetssorg i to år, altså må det være noe annet

drar hjem tidlig, nei, drikker meg altfor full, bruker alle disse pengene som jeg egentlig ikke har, de skal jo vare, jeg har vært blakk siden november og snart er bsu-en helt tom, snart må jeg ringe moren min, snart må jeg innrømme alt

linn har skrevet om tiden som går, men for ti år siden var jeg bare et barn. og det er først nå jeg er i stand til å leve det, livet altså, om jeg nå er i stand til å leve det, det føles ikke sånn, alt er redusert til disse dagene som aldri tar slutt, dette endeløse åndedraget, og jeg er så jævlig lei.

det er flere år siden jeg bestemte meg for at våren 2014 skulle være min tid. jeg vet det er greit å ha dårlige dager, jeg vet det er menneskelig og jeg er jo bare et menneske men faen, snart må jeg ta grep, skjerpe meg, slutte å grine.

twin peaks

ekskjæresten min foretrakk donna fremfor audrey horne.

han foretrakk donna fremfor audrey horne, og hvem faen er det egentlig som foretrekker donna (søte, veike, bleke, avhengige donna som svikter sin beste venn) fremfor audrey horne.

jeg er glad for at jeg ikke lenger kjenner ham.

har begynt å tenke på dette
at jeg er alene
og trives med det, eller
kanskje trives jeg ikke i det hele tatt, kanskje er det ensomheten som fører til gråt, som fører til angst, som fører til et hjerte som banker altfor hardt altfor fort altfor mye

alle rundt meg er så forelska, og jeg tenker på de som har såret meg
som for å minne meg selv på hvor mye bedre jeg har det nå
men også dette: at jeg var i stand til å føle så mye

han som var kjæresten min sa en gang at han tenkte på meg som både veldig sterk og veldig sårbar
han sa det den natten han gjorde det slutt, og han sa det fordi han ikke var sikker på hvordan jeg kom til å reagere

flere måneder senere sier moren min at det er sårbarheten som gjør meg sterk
og som gjør meg i stand til å skape
og jeg synes det er så fantastisk fint, og så utrolig viktig, men

jeg orker ikke tanken på igjen å våkne opp ved siden av en gutt, ligge der i flere timer, lengte etter at han skal holde rundt meg, vite at når han først gjør det handler det ikke om meg i det hele tatt, men om -

noe annet, noe seigt, noe vondt, noe som har begynt å bli så sinnssykt forutsigbart

det er flere år siden jeg skrev ordene: egentlig vil jeg bare bli elsket
og det har aldri sluttet å være sant, men jeg har sluttet å skrive det.