det er mandag kveld og dette er sant akkurat nå:

• jeg drømmer om å sette meg på et tog (alene)
• en gang skal jeg si: jeg elsker deg
• en gang skal jeg mene det
• kanskje lyver jeg oftere enn jeg sier sannheten
• kanskje sier jeg sannheten oftere enn jeg lyver
• når jeg fullfører min første roman skal jeg være lykkelig
• jeg sier når; jeg mener hvis
• jeg har så lyst på ham, jeg klarer ikke å tenke

one night to be confused

gutten jeg tenker på er atten og bor på andre siden av veien, cirka femten minutter fra meg. jeg har tenkt på ham i rundt tre og et halvt år, til og fra. det er underlig, hvordan ett menneske kan bety så mye, så lenge. og det er ikke det at jeg alltid har brydd meg - jeg har hatt lyst på andre gutter, ligget naken i en annens armkrok, og på nyttårsaften klina jeg med en som het james - det er bare det at han alltid har vært der. der, inni meg, et sted like under huden. på en eller annen måte. det er meningsløst å snakke om forelskelse, det er meningsløst å late som om jeg alltid har visst at det er ham jeg vil ha (for jeg har jo ikke alltid det, tvert imot, til tider har jeg lurt på hvorfor han betyr noe for meg i det hele tatt), men det er ikke meningsløst å lengte. ikke nå mer.

To dream about sex, refers to the psychological completion and the integration of contrasting aspects of the Self.

kanskje slutter jeg snart å føle, kanskje blir det som det var i september og oktober før han kysset meg. kanskje er det sånn jeg burde være, jeg sier det høyt for meg selv, kanskje er det en sånn jente jeg er, en som sitter alene på benken (skriver tenåringspoesi i lyset fra lyktestolpa) og reiser seg og går når menneskene fra toget nærmer seg, en som ikke føler noe for noen og synes det er greit.

men kanskje er jeg ikke lenger i stand til å være følelsesløs. (kanskje er jeg et annet menneske nå enn for to måneder siden. tanken på at jeg har forandret meg er skremmende, men så husker jeg hvordan det var å være tretten og fylle utallige dagboksider med ord om kropp og gutter som var for populære til å se på meg, og det tåpelige slagordet ’forandring fryder’ gir med ett så veldig mening.) kanskje er jeg ikke lenger i stand til å være likegyldig i samtaler om kjærlighet. 

pappa sier: vi må forberede oss på at hun kanskje kan dø.

'kroppen hennes kan plutselig gi opp,' sier pappa. 'eller hun kan ta sitt eget liv, hun har vært suicidal før vet du. det er viktig at vi går noen runder med oss selv, slik at det ikke kommer som et sjokk. det kan skje når som helst.'

han fortsetter å snakke om dette, at hun kanskje kan dø. han sier at han i tillegg til sorgen ville følt en slags lettelse. jeg sier at jeg forstår, selvfølgelig ville han følt lettelse, det er ikke lett å ha en psykisk syk søster. det er ikke lett hele tiden å bekymre seg for et menneske man er glad i.

in medias res

jeg er en jente, jeg er atten, jeg drømmer om å skrive og reise og bo i kollektiv med mine beste venner. og så drømmer jeg om ham, en gutt jeg kanskje eller kanskje ikke er forelsket i. jeg hører på siri nilsen og leser camilla collett, og kanskje er det derfor jeg akkurat nå ble så melankolsk at det virket som en god idé å opprette denne bloggen.