dette tror jeg ikke at du vet:

alt jeg har lært forsvinner når du tar på meg og jeg glemmer å fokusere på innpust/utpust, jeg glemmer å kontrollere hjerteslag. jeg prøvde å fortelle deg det en gang, den første natten jeg sov hos deg husker du, men du skjønte ikke hva jeg ville si og egentlig skjønte jeg det ikke selv heller, jeg sa: det er så mye jeg har lyst til å si deg men jeg vet ikke hva, og da du spurte hva jeg mente sa jeg: jeg vet ikke jeg vet virkelig ikke, dermed fortsatte vi bare å kysse, dette var da vi lå i senga di og jeg hadde ikke lyst til å ligge med deg så vi lot det være, men jeg sov hos deg likevel og neste morgen fulgte du meg et stykke på vei og kysset meg da vi skiltes i krysset ved hovedveien.

alt jeg har lært blir til vannet som renner nedover kroppen min og varmer meg før jeg skjønner at jeg har vært kald, huden min er blek og ennå har du bare rørt ved deler av den, korsryggen og mellom skulderbladene og det stedet der hake/kjeve/hode møter hals. jeg husker presset fra hendene dine selv når øynene mine er vidåpne, selv når lukta av eplesjampoen fyller sansene mine og gjør det vanskelig å puste normalt (når pustet jeg sist normalt, skriver jeg i dampen på dusjkabinettet, ordene forsvinner nesten med en gang), selv når jeg ikke har sett deg på seks dager husker jeg presset fra hånda di rundt halsen min og den underlige lysten jeg følte ved denne berøringen, jeg hadde aldri hatt så lyst på deg som da, jeg hadde ikke noe valg, du kunne gjøre som du ville, med knyttneven kunne du presse halsen min sammen som en råtten frukt.

det handler ikke lenger om å trenge deg, slik det gjorde i vinter da jeg trengte deg fordi jeg var ensom og du var den eneste jeg egentlig hadde lyst på. det handler om noe helt annet, ennå vet jeg ikke hva, men det gjør meg lykkelig og selv om jeg føler meg klein i rød bukse er livet bra.