andre september-blues etc.

plutselig som om ingenting har skjedd er han tilbake i livet mitt. det er derfor jeg drikker meg altfor full på hvitvin i leiligheten til venninna mi og senere samme natt sklir i mitt eget spy på doen på esso. jeg har ikke lyst til å skylde på ham, det er jo min egen feil, men han vet ikke hva han vil og jeg vet bare hva jeg ikke vil, og det er tilfeldigvis også det jeg vil aller mest i hele verden, og det er så jævlig forvirrende og det gjør så jævlig vondt.

jeg er bare nitten år, jeg er nitten år og jeg var atten da jeg fikk hjertet mitt knust for første gang, jeg vet at andre kommer til å knuse det igjen, og jeg vet at det kommer til å føles enda verre da, men foreløpig er han den eneste. og fordi han er tilbake, fordi han holder rundt meg og sier at det er vanskelig og at han har savnet meg, fordi det føles akkurat like fint å være i nærheten av ham som det alltid har gjort, har jeg begynt å tenke slik jeg absolutt ikke bør tenke. for det tok slutt og det var et helvete og det er fortsatt slutt og det er fortsatt et helvete. alle «jeg har savnet deg» i hele verden kan ikke endre på det.

(og en ting til: tusen takk for alle kommentarer, det betyr så himla mye, det er nesten litt underlig. vi kjenner hverandre ikke og likevel føler vi med hverandre, likevel bryr vi oss. det er det fineste i hele verden, og selv om jeg er livredd for at noen skal kjenne igjen det jeg skriver og finne ut av hvem jeg er, er det så himla verdt det når jeg får kommentarer fra sånne som dere.)