jeg har lyst til å skrive om forelskelse: hvor vondt det er, hvor helvetes jævla vondt det er, hvor stort det føles, hvordan det endrer alt og ingenting på samme tid. hvor vanskelig det er å gå hjem fra togstasjonen en høstnatt i totusenogelleve (høre på akkurat den sangen, den sangen som senere kommer til å minne deg så mye om ham at du bryter sammen hver gang du hører den, selv når du har overbevist deg selv om at du er over ham) og tenke at det først er nå du er levende. og når du kommer hjem skriver du om glimtet du fikk av ham i oslo, du skriver om det som hendte for under tjuefire timer siden, og du skriver at du ikke vet hva du vil. men det vet du, du har visst det siden det øyeblikket han kysset deg, og du vet det fram til han slår opp med deg utenfor huset ditt en sommernatt ni måneder senere.

jeg vet at forelskelse kan gjøre en lykkelig, men han er den eneste jeg noensinne har vært forelsket i, og når jeg tenker ham tenker jeg bare på smerten.

men. i mai totusenogtolv skrev jeg dette:
så det er sånn her det føles. jeg kan skrive en liste med ’alle de små tinga’, selv om jeg ellers aldri bruker a-endinger, jeg kan tenke tilbake på ett øyeblikk ett ord ett kyss og bli værende så lenge jeg vil, før eller siden kan jeg komme til å sette meg fast men akkurat nå føles det bra bare å være der jeg er, der vi er.
så kanskje var det likevel verdt det.