onsdag 16. desember 2015

score: 51 av 63 (grunn til bekymring)

alle prøvene er negative, sier legen, og hun høres så glad ut, har sikkert skjønt at jeg har vært bekymra, det er vel ikke alle som ringer hver dag i en uke fordi de tror de har klamydia. når jeg svarer at det da må være noe annet, blir hun stille, sier så at hun ikke kjenner situasjonen, og det gjør vel ikke jeg heller, har jeg lyst til å si, det er jo det som er problemet, men hvordan trygle noen om å ta prøver enda jeg vet at jeg mest sannsynlig ikke har kreft og enda jeg vet at nesten alle symptomene mine passer diagnosen "generalisert angstlidelse." ingen vil ta celleprøver av unge kvinner med angst, men det kan da umulig skade å utelukke fysiske sykdommer, hæ, det kan vel umulig skade? for jeg har jo lært meg å leve med denne diagnosen, jeg takler den, jeg har taklet den siden jeg var åtte, siden den første sommeren uten pappa, siden glasskår gikk på kino, den norske barne- og ungdomsfilmen der noen fikk kreft, husker dere. jeg lever med den, angsten, vi finner måter å håndtere hverandre på, verre er det ikke, jeg er bare et engstelig menneske, og det er ikke særlig unikt i noen henseender, alle engster seg i ny og ne, tross alt, og ungdom nå til dags har så mye press på seg og jeg har definitivt ikke mer press på meg enn andre. og dessuten, sier venninna mi når jeg forteller henne om angsten, har jeg vel aldri gjort noe skikkelig dumt, nei, jeg har vel aldri vært sengeliggende i et år, nei, jeg har vel aldri hatt lyst til å ta mitt eget liv, nei, så dermed takler jeg den usedvanlig godt. jeg takler den usedvanlig godt fordi jeg vet at den er der, jeg vet hvorfor smertene er så sterke og kvalmen så konstant og skjelvingen så gjenkjennelig, jeg får til livet selv om jeg er svimmel liksom, jeg fullfører utdannelsen og tar viktige lederverv og er sånn passe pen og veldig tynn og dette er bra og de fleste liker meg ganske godt, tror jeg. jeg skulle bare så inderlig ønske at noen ville ta en føkkings celleprøve og at jeg ikke hele tiden var så uutholdelig sliten.

5 kommentarer:

  1. ta den celleprøven. be om henvisning til gynekolog og ta den celleprøven, enkelt og greit (det bør det være, selv om det koster litt ekstra). jeg tok min første da jeg var 14 og tar en annethvert år. hilsen angsten, som kjente seg så mye igjen at jeg begynte å grine. ta vare på deg selv. og jeg håper du har en lege som veit når hen bare skal berolige, og når hen skal ta de prøvene for å passe på også.

    SvarSlett
    Svar
    1. og man kan bli veldig sliten av noe så uskyldig som å mangle en vitamin eller to. det trenger ikke være noe alvorlig, selv om det er det du ligger våken om natta og frykter. (og man blir tross alt ganske sliten av å ligge våken om natta og angste for verden og kroppen også, husk det.) igjen, pass på deg sjæl. dette var fint og sårt å lese om samtidig.

      Slett
    2. hei! jeg turte aldri å svare på dette da du skrev det, for jeg fikk ikke til å ta den, fikk ikke til å be om henvisning, var så overbevist om at jeg da ville få bekreftet at alt jeg fryktet var sant. men nå er det vår, og nå har jeg tatt den, og jeg har ikke kreft, og det er veldig, veldig fint å vite. angsten er der fortsatt, det kommer den nok alltid til å være, men den er ikke like sterk som den var i vinter, og våren gir energi og d-vitamin, og oslo er fullt av mennesker som smiler og drikker øl og spiser is. da tenker jeg mindre på døden. tusen takk for at du skrev så fine kommentarer i vinter, jeg ble veldig glad for å lese dem, ville bare ikke svare før jeg kunne si at "nå, nå har jeg tatt den."

      Slett
  2. og dette er jo veldig bra. hvorfor har jeg ikke lest det før nå

    SvarSlett
  3. denne teksten. og så godt at celleprøven viste at alt var bra. god sommer!

    SvarSlett