dette, som er oss

Jeg tror det har blitt en form for kjærlighet, dette, som er oss. Når jeg strekker meg etter deg om morgenen og du ikke er der og jeg vet at du, når du våkner noen timer senere, et sted strekker deg etter meg på kanskje akkurat samme måte. Og når jeg tenker på kroppen din og skriver at jeg noen ganger kunne drept for å få kysse deg. Det er ikke sant. Det er mye som ikke er sant. Du er ikke like redd som meg. Du er bare nummen. En gang skrev du, i en tekst som handlet om meg: En verden blottet for kjærlighet. Du så det selv, naturligvis, hvor komisk den ble, tanken på at du og jeg er det eneste i denne verden som ikke er blottet for det som gjør den verdt å leve i. Jeg forteller ingen om deg og dette vet du og på telefonen den natten fortalte jeg deg at det ikke er plass til deg i verdenen min. Jeg tror det gjorde jeg trist. Jeg vil ikke være kjæresten din men jeg holdt på å kaste opp da du fortalte meg om hun jenta, hun du kyssa på den festen da du vurderte å dra opp til meg i stedet, enda du ikke kunne veien, for du er jo ikke kjent i denne byen. Jeg holdt på å kaste opp da du beskrev det du syntes du så i øynene hennes, det som festet seg i deg. En form for kjærlighetssorg, sa du, om henne. En form for kjærlighet, skriver jeg, om oss, men det kommer du aldri til å få lese, for da du introduserte forelskelsen, ble vi fremmede for hverandre, og jeg savner deg hele tiden.