oktober

en natt for ikke så lenge siden drømte jeg om ekskjæresten min. han var gift og hadde en liten datter, en baby. jeg var gravid og forlovet jeg også, det var ikke dét - det var bare det at han var så lykkelig, og kona var så dum, de var så dumme begge to, og jeg var så lei meg.

jeg er for ung til å lengte meg syk, men ikke for ung til å lengte meg gal -

gutter som kysser meg og ligger med meg og holder rundt meg om morgenen, gutter som drikker kaffe med meg og sender meg meldinger og liker bildene mine på facebook, gutter som sier "du er fin" og ikke så mye mer, gutter som gir litt, men aldri alt, aldri noensinne alt.

jeg lengter meg gal etter alt, og likevel er det gutter som aldri gir meg annet enn litt jeg vil ha.

han er forelsket i en annen, en han ikke kan få, og jeg har i det minste mer viljestyrke nå enn for et år siden, i mai totusenogtolv ville jeg sagt "det går fint, vi kan fortsette som det her", og så ville jeg endt opp med å hate henne og å hate meg selv (men ikke ham, aldri ham). jeg sa nei da han sa "bli med inn", så jeg kysset ham en siste gang og løp, løp så altfor fort, trodde jeg skulle falle og bli kjørt over og dø, men jeg døde ikke, jeg rakk akkurat bussen, og dermed var det slutt. nå er det slutt. nå er det virkelig nødt til å være slutt.

faen.

april

jentene i kollektivet som skriver rare ord på doveggen og klemmer meg enda jeg ikke har lyst til å klemme. og greia er at det funker, vi funker, enda så rare og fucked up og forskjellige vi er, vi funker for vi er sånne som blir fulle på halvdårlig whisky og skåler for oss selv, sier at vi er bedre enn guttene vi har lyst på, tross alt, vi er faenmeg for bra til å bli behandla sånn, alle jenter er for bra til å bli behandla sånn, hvorfor er det ikke flere som er klar over det.

vi er jenter og vi er unge og det spiller ingen rolle om vi ligger med 40-åringer eller lengter etter 20-åringer, det er ikke det som er viktig, det er faen ikke de som får lov til å definere oss. vi definerer oss selv og verden får værsågod å finne seg i det.

(forresten er det en gutt. han kysser meg til jeg blir svimmel og når han legger hånda si på låret mitt klarer jeg ikke å tenke/puste/la være å skjelve. han så fin og så bra og jeg vet ikke egentlig om jeg fortjener ham, og jeg er ganske sikker på at det ikke kommer til å ende godt, men akkurat nå er det vår og våren er til for å være lykkelig. har jeg bestemt meg for.)

jeg husker:

1. hendene hans rundt halsen min, vi ligger på sofaen hjemme hos ham og jeg lener hodet mot brystet hans, han spør om jeg synes det er ukomfortabelt men jeg svarer ikke, konsentrerer meg heller om å puste, for herregud, det er hendene hans rundt halsen min og jeg har aldri hatt så lyst på noen som jeg har på ham akkurat nå.

2. den natten han gjør det slutt, vi ligger inntil hverandre i senga (jeg i undertøyet, han i jeans) og han sier: "jeg får så lyst til å kysse deg når du ligger sånn". så jeg ruller meg over på min side av senga og sier at jeg synes vi bør kysse en siste gang, sånn for å markere avslutningen liksom, han ruller etter og kysser meg med åpen munn, grådige øyne, varm kropp.

3. vi har kommet til veikrysset der vi skal skilles og vi har ikke sett hverandre på nesten to måneder, men i kveld har vi vært sammen i flere timer. jeg er svimmel, jeg får ikke puste, så han holder rundt meg og jeg lener meg mot ham, lar følelsen av kroppen hans stenge ute alt annet.

men nå er jeg over ham, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.

jeg er en vampyr

markus krunegård, altså. han holder meg med selskap mens jeg løper til banen, jeg holder på å skli altfor mange ganger og det gjør vondt å puste, så kaldt er det, men det gjør ingenting, for jeg er en vampyr jeg er en vampyr jeg er en vampyr og snart er det jul, snart er jeg ferdig med eksamener, snart er alt bra. vinteren, tenk at det var den som måtte komme, tenk at det var den som var løsningen.

nå.

det hender jeg blir så ensom at jeg glemmer å puste,
og det hender jeg savner ham.
men stort sett går det greit.
ja.
nå går det stort sett greit.

eksamensnerver # 1

jeg er ikke flink til å lese til eksamen. men jeg er flink til å drikke te og å drømme om fremtiden og å gå turer i regnet og å bearbeide kjærlighetssorg og å stille opp for vennene mine og å hinte til venninners kjærester at kanskje de bør gjøre sånn og sånn og å sitte i spagaten og å finne fin musikk på spotify. altså er jeg flink til å gjøre alt jeg har gjort denne helgen, sånn bortsett fra å lese til eksamen. herregud så nervøs jeg er.