twin peaks

ekskjæresten min foretrakk donna fremfor audrey horne.

han foretrakk donna fremfor audrey horne, og hvem faen er det egentlig som foretrekker donna (søte, veike, bleke, avhengige donna som svikter sin beste venn) fremfor audrey horne.

jeg er glad for at jeg ikke lenger kjenner ham.

har begynt å tenke på dette
at jeg er alene
og trives med det, eller
kanskje trives jeg ikke i det hele tatt, kanskje er det ensomheten som fører til gråt, som fører til angst, som fører til et hjerte som banker altfor hardt altfor fort altfor mye

alle rundt meg er så forelska, og jeg tenker på de som har såret meg
som for å minne meg selv på hvor mye bedre jeg har det nå
men også dette: at jeg var i stand til å føle så mye

han som var kjæresten min sa en gang at han tenkte på meg som både veldig sterk og veldig sårbar
han sa det den natten han gjorde det slutt, og han sa det fordi han ikke var sikker på hvordan jeg kom til å reagere

flere måneder senere sier moren min at det er sårbarheten som gjør meg sterk
og som gjør meg i stand til å skape
og jeg synes det er så fantastisk fint, og så utrolig viktig, men

jeg orker ikke tanken på igjen å våkne opp ved siden av en gutt, ligge der i flere timer, lengte etter at han skal holde rundt meg, vite at når han først gjør det handler det ikke om meg i det hele tatt, men om -

noe annet, noe seigt, noe vondt, noe som har begynt å bli så sinnssykt forutsigbart

det er flere år siden jeg skrev ordene: egentlig vil jeg bare bli elsket
og det har aldri sluttet å være sant, men jeg har sluttet å skrive det.

tjuetredje november:

det har begynt å tordne hver eneste natt, men jeg er ikke redd. ligger våken og lytter i stedet. jeg elsker at luften minner om norge og jeg elsker at jeg endelig kan gå med ullsokker hver dag. jeg har kjøpt verdens fineste paraply, den ser ut som et bringebærdrops og er så stor at jeg ikke kan gå med den i trange smug. jeg har 23 kroner på kontoen og et sjokoladelager som kommer til å vare i minst en uke, og selv om det betyr mindre rødvin betyr det også at dette eksamensvakuumet endelig har inntruffet, og egentlig har jeg ikke lyst til å gjøre stort annet enn å skrive.

(jeg drømte i natt at han endelig fikk hun han ville ha. at venninnene mine fortalte meg det: "nå er de sammen, og de er så forelska, de er så lykkelige" - jeg våknet og var kvalm. herregud. jeg tror det betyr at jeg må slutte å tenke på ham. og henne. jeg vet ikke engang hvem hun er.)

for første gang på veldig lenge er jeg ikke ensom, tvert imot: jeg er singel og glad, jeg kysser fremmede som om jeg aldri har gjort annet (og kanskje har jeg heller ikke det), jeg spiser ute hver kveld og drikker rødvin hver natt, jeg har flyttet til et annet land og selv om jeg er tilbake i oslo om bare en måned, kjenner jeg at det har endret meg, dette landet, denne høsten, disse menneskene - og for første gang på veldig lenge er jeg nesten lykkelig.

oktober

en natt for ikke så lenge siden drømte jeg om ekskjæresten min. han var gift og hadde en liten datter, en baby. jeg var gravid og forlovet jeg også, det var ikke dét - det var bare det at han var så lykkelig, og kona var så dum, de var så dumme begge to, og jeg var så lei meg.

jeg er for ung til å lengte meg syk, men ikke for ung til å lengte meg gal -

gutter som kysser meg og ligger med meg og holder rundt meg om morgenen, gutter som drikker kaffe med meg og sender meg meldinger og liker bildene mine på facebook, gutter som sier "du er fin" og ikke så mye mer, gutter som gir litt, men aldri alt, aldri noensinne alt.

jeg lengter meg gal etter alt, og likevel er det gutter som aldri gir meg annet enn litt jeg vil ha.

han er forelsket i en annen, en han ikke kan få, og jeg har i det minste mer viljestyrke nå enn for et år siden, i mai totusenogtolv ville jeg sagt "det går fint, vi kan fortsette som det her", og så ville jeg endt opp med å hate henne og å hate meg selv (men ikke ham, aldri ham). jeg sa nei da han sa "bli med inn", så jeg kysset ham en siste gang og løp, løp så altfor fort, trodde jeg skulle falle og bli kjørt over og dø, men jeg døde ikke, jeg rakk akkurat bussen, og dermed var det slutt. nå er det slutt. nå er det virkelig nødt til å være slutt.

faen.

april

jentene i kollektivet som skriver rare ord på doveggen og klemmer meg enda jeg ikke har lyst til å klemme. og greia er at det funker, vi funker, enda så rare og fucked up og forskjellige vi er, vi funker for vi er sånne som blir fulle på halvdårlig whisky og skåler for oss selv, sier at vi er bedre enn guttene vi har lyst på, tross alt, vi er faenmeg for bra til å bli behandla sånn, alle jenter er for bra til å bli behandla sånn, hvorfor er det ikke flere som er klar over det.

vi er jenter og vi er unge og det spiller ingen rolle om vi ligger med 40-åringer eller lengter etter 20-åringer, det er ikke det som er viktig, det er faen ikke de som får lov til å definere oss. vi definerer oss selv og verden får værsågod å finne seg i det.

(forresten er det en gutt. han kysser meg til jeg blir svimmel og når han legger hånda si på låret mitt klarer jeg ikke å tenke/puste/la være å skjelve. han så fin og så bra og jeg vet ikke egentlig om jeg fortjener ham, og jeg er ganske sikker på at det ikke kommer til å ende godt, men akkurat nå er det vår og våren er til for å være lykkelig. har jeg bestemt meg for.)