tjueåttende november

pauser varer aldri så lenge som de bør, og for første gang har jeg dårlig samvittighet for ikke å elske.

når jeg forsøker å finne ut av hvordan jeg på best mulig måte kan leve livet mitt, blir jeg sittende og skrive lister. utallige brutte nyttårsforsetter.

jeg vil så gjerne vokse. vil så gjerne finne ut av hva som er viktigst. tekst er fremdeles uutholdelig skummelt, så i stedet for å skrive bruker jeg all min tid til å eksistere i tilsynelatende uløselig kjærlighetsdrama. innerst inne vet at det jeg aller helst vil, er å være alene.

jeg vil så gjerne formidle all lengselen som er knyttet til det å være menneske -

jeg leser gjennom dagbøkene. det er så mange av dem. aller tristest er den fra 2014, det overrasker meg ikke så veldig, men likevel. likevel.

sommeren 2015 er en bra sommer. den beste på flere år. jeg har gitt meg selv en pause fra menn, og det er det smarteste jeg har gjort på lenge. bruker tiden min på å danse og drikke vin og spise jordbær og lese og løpe og le til jeg får krampe i lårene.

det hender jeg blir sint når jeg går inn på denne bloggen. har brukt så mye tid og energi på å være trist. blir sjelden sint når jeg leser gjennom dagbøkene; å skrive bare for meg selv og å skrive fordi jeg håper noen skal kommentere at det kommer til å gå bra er to veldig forskjellige ting.

nå skal jeg skrive på en helt annen måte. jeg gleder meg.

tar en pause fra menn, og tar en pause fra denne bloggen. forhåpentligvis en ganske lang en. det er ikke fordi den gjør meg sint. ikke egentlig. noen ganger gjør den meg faktisk direkte lykkelig.

jeg er så sinnssykt glad for at jeg ikke lenger er atten og ulykkelig forelsket, og iblant er det fint å bli minnet på det, men nå har jeg lyst til å se fremover. tusen takk for at dere har lest.

høst 2014

alle disse romantiske øyeblikkene. så lite de er verdt.

jeg er så sint på deg, eller: på konseptet deg, jeg glemmer å puste med magen og våkner hver morgen med denne verkende ryggraden, dette som kanskje eller kanskje ikke har blitt en betennelse, jeg har begynt å treffe en annen men har lukket deg inne og er ikke lenger i stand til å åpne meg opp, så jeg leser oppløftende slagord på pinterest og venter på å glemme mitt behov for forløsning, glemme deg og dette harde, bankende raseriet.

ville jo bare elske elske elske deg, holde deg inne og puste meg ut.

nå: jeg vil bli åpnet, renset, kastet bort.

sommer 2014 del 3

hvor er usikkerheten din når jeg ikke lenger trenger den hvor er angsten din når du ser meg for første gang hvor er pusten din i det aller siste kysset

jeg skulle så gjerne bannet i munnen din inni deg spist alene forsvunnet i de obskøne ordene og dette, skjønner du, skjønne du, skulle egentlig være et kjærlighetsdikt, skulle egentlig inneholdt strofen: jeg savner deg

sommer 2014 del 2

jeg distanserer meg selv fra det aller meste. åpner opp, dytter ut, lukker igjen. å lengte er ikke det samme som å elske.

sommer 2014

nå: jeg føler meg ganske forelsket i ham, eventuelt: kroppen hans, eller kanskje bare: hendene hans på kroppen min.

-

da jeg var atten. hvor enkelt det var å overgi seg.

-

den kvelden jeg begynner å gråte mens vi har sex. senere, når vi skal sove: jeg stiller ham så mange spørsmål, det gjør ham ukomfortabel, når jeg spør om jeg skal slutte svarer han at det er "koselig, men..."

jeg tror ikke han forstår hva vi ødelegger den kvelden.

-

han snakker ofte om søvn. sover så dårlig sammen med meg, sier han.

-

lettelsen: jeg slipper. jeg kan gjøre meg sårbar og ta det tilbake. jeg kan fortelle noe som er sant og så slippe å forholde meg til det. jeg kan skrive: jeg føler, og så aldri se ham igjen. lettelsen, sorgen, ensomheten.

vår 2014

når hun snakker om pappa snakker hun stort sett om dette: at han forlot henne. når jeg snakker om foreldrene mine snakker jeg alltid om de to unge studentene som traff hverandre i oslo midt på åttitallet, og senere: kjærligheten. hvor modige de var.

-

var jeg en mann var jeg en vakker mann.

var han en kvinne var han utilstrekkelig.

-

jeg savner oss.

-

jeg har begynt med yoga om morgenen. yoga: å strekke strekke strekke seg etter sin egen utilstrekkelighet.