alle jenter er mine jenter

juli

februarlys, eller: kjellerlys, jeg er femten og et halvt, og dette skal jeg aldri glemme

jeg er tjueto år og elleve måneder, jeg ligger i en nittiseng med en gutt og jeg drømmer om katten, at pappa utsetter den for så grov omsorgssvikt at den dør, den neglisjeres og ignoreres og i drømmen ser jeg den skrumpe inn, til slutt tar den sitt eget liv, den dør av ikke å bli elsket

jeg forteller gutten i sengen min om drømmen, og de siste ukene har jeg vært reddere enn på lang, lang tid, for han sier han ikke hadde trodd at han kom til å like meg så godt, så fort

ditto, sier jeg, og mener det

kjærlighetserklæringen er: du, du du, tenk at du finnes

skulle elska deg, mest for å identifisere noe tidløst i meg selv. noe vakkert, kanskje. ikke at det ville hatt noen betydning om det var vakkert eller ikke. så lenge det var der, i meg, hjalp meg å puste, gjorde verden lett. det var sånn jeg skulle elska deg. jeg tror det hadde forandra ting, nemlig, jeg tror det hadde gjort alt bedre. jeg tror jeg hadde ligna mer på det mennesket jeg har lyst til å være, det mennesket jeg forsøker å være, men du elska meg, og alt jeg hadde var denne angsten. en kropp som slutta å virke hver gang du kom for nær, en kjeve som låste seg hver gang du var inni meg, en kvalme i brystet om nettene. nettene jeg svett og rasende lirka meg løs for å åle meg bort, fra deg, fra armene dine, brystet ditt, beina dine. nettene du gang på gang fulgte etter, la armene om meg, pusta varm søvn mot huden min, lykkelig.

hvor mye veier et sovende menneske. hvor mye veier et menneske som elsker uten å bli elska igjen. du kunne sulta deg til døde og likevel vært for tung. jeg kunne sulta meg til døde og angsten ville ikke krympa. senere har jeg tenkt at den nok gjorde sitt for å komme ut, som gråt og som spy, som sviende urin og blodig slim på dopapiret den gangen jeg låste meg inn på badet og stemmen din skalv fordi du ikke skjønte hvor jeg var blitt av. angsten ville ut, men da jeg omsider dro var den der fortsatt. i meg. for jeg elska deg aldri. og egentlig tror jeg ikke det er sånt som kan tilgis.

juni

treffer ham på biblioteket, helt tilfeldig, jeg vet ikke hvorfor jeg skriver det her, han er jo ikke en jeg har behov for å skrive om. med det mener jeg: jeg er ikke forelsket i ham, har ingen planer om å bli forelsket i ham, og i går bestemte jeg meg for aldri mer å kontakte ham. men så traff jeg ham i dag, og nå er jeg ikke lenger så sikker.

til alle som spør sier jeg at jeg bare ikke har lyst til å holde på med noen akkurat nå. det er ikke helt sant. det som er helt sant, er at jeg liker ham akkurat litt for godt. at det gjør meg stressa og at jeg ikke orker å finne ut av hvorfor.

de siste par årene har jeg utelukkende holdt på med menn som føler mer for meg enn hva jeg gjør for dem, det har vært trygt og litt trist, men nå er jeg plutselig tjue igjen, det er sånn det føles, jeg sitter i senga og venter på melding fra en dude som nok ikke kommer til å sende melding. jeg har blitt ganske flink til å tenke at det er greit, at det er klart det er greit, at jeg uansett bare liker ham fordi han fikk meg til å innse hvor digg det er å ligge med noen uten å ha dårlig samvittighet. du og jeg og ikke et eneste knust hjerte i sikte, liksom. hvem kan egentlig motstå det.

mai

soler meg i en vinduskarm, vil være brun og vil skrive, vil være lykkelig og vil skrive. vil skrive vil skrive vil skrive. egentlig er det alt jeg vil.

lykken. jeg har nok gitt opp å lete. jeg tror ikke lenger den finnes i meg. ensomheten tar så stor plass.

jeg kunne sittet i en park og drukket vin. i stedet sitter jeg i en vinduskarm, vinduet er åpent, jeg skriver.

er så lei av folk som sier nrk har ødelagt noora, nrk hakke ødelagt noora, i så fall ble vi alle ødelagt for lenge siden, for vi har alle vært noora, har vi ikke, vi har alle vært seksten sytten atten og forelska i feil fyr, har vi ikke, så forelska at ingenting har føltes viktigere, vi har alle sittet i en skolegård uten å få med oss et ord av hva venninnene våre sier fordi han vi tenker på hele tiden går forbi og ingenting, ingenting i hele verden føles viktigere enn akkurat det, og neida, det er ikke riktig og herregud, vilde (rare, fine, morsomme vilde som utvilsomt er norges mest undervurderte karakter akkurat nå) fortjener bedre, alle fortjener bedre, men vi har alle vært noora, har vi ikke, for selv om jeg aldri ville gjort som noora i dag fantes det en tid da jeg gjorde hva det skulle være for kjærligheten, og kanskje var det akkurat sånn det skulle være. 

hvorfor jeg ikke skriver

1. jeg sover bare om morgenen
2. en jeg ikke har truffet på to år har bedt meg om å bli med til paris, jeg lurer på hvorfor han fremdeles bryr seg, jeg tror det er noe galt med ham
3. jeg tror jeg har kjærlighetssorg (igjen)
4. liksompsykologen min har sluttet, men det går greit, for jeg skal finne en ordentlig en, jeg jobber med saken, det er det jeg sier til alle som spør, at jeg jobber med saken
5. dagen er kun vellykket om jeg beveger meg utenfor døra
6. jeg savner byen så mye at jeg tror jeg dør
7. jeg tror jeg dør (igjen)