slutt. ny start.

denne bloggen flyter over av følelser og forelskelse og ting som er trist. og kanskje er det ikke så rart, for jeg husker bare at den eksisterer når jeg er lei meg og trenger å fortelle noen (jeg ikke kjenner) om det.

men nå er det høst, og jeg elsker høsten, og jeg er lei av å være trist, jeg er lei av å ha vondt, jeg er lei av å tenke på ham. derfor har jeg bestemt meg for at de neste innleggene skal handle om ting som er fint. og det betyr ikke at jeg aldri mer skal skrive om å være deppa og å ha kjærlighetssorg og å være så forelska at det gjør vondt - men nå har jeg lyst til å være lykkelig. og jeg har lyst til å være sterk. for faen heller, jeg er sterk, jeg er bare så dårlig til å vise det.

andre september-blues etc.

plutselig som om ingenting har skjedd er han tilbake i livet mitt. det er derfor jeg drikker meg altfor full på hvitvin i leiligheten til venninna mi og senere samme natt sklir i mitt eget spy på doen på esso. jeg har ikke lyst til å skylde på ham, det er jo min egen feil, men han vet ikke hva han vil og jeg vet bare hva jeg ikke vil, og det er tilfeldigvis også det jeg vil aller mest i hele verden, og det er så jævlig forvirrende og det gjør så jævlig vondt.

jeg er bare nitten år, jeg er nitten år og jeg var atten da jeg fikk hjertet mitt knust for første gang, jeg vet at andre kommer til å knuse det igjen, og jeg vet at det kommer til å føles enda verre da, men foreløpig er han den eneste. og fordi han er tilbake, fordi han holder rundt meg og sier at det er vanskelig og at han har savnet meg, fordi det føles akkurat like fint å være i nærheten av ham som det alltid har gjort, har jeg begynt å tenke slik jeg absolutt ikke bør tenke. for det tok slutt og det var et helvete og det er fortsatt slutt og det er fortsatt et helvete. alle «jeg har savnet deg» i hele verden kan ikke endre på det.

(og en ting til: tusen takk for alle kommentarer, det betyr så himla mye, det er nesten litt underlig. vi kjenner hverandre ikke og likevel føler vi med hverandre, likevel bryr vi oss. det er det fineste i hele verden, og selv om jeg er livredd for at noen skal kjenne igjen det jeg skriver og finne ut av hvem jeg er, er det så himla verdt det når jeg får kommentarer fra sånne som dere.)

i dag på toget

jeg har fylt nitten og jeg har blitt universitetsstudent og kanskje får jeg snart jobb i bokhandel. jeg tenker så mange fine tanker og jeg lar kun være å smile når jeg er alene. men jeg får fortsatt vondt i magen når noen nevner roskilde og jeg klarer ennå ikke å høre på emmylou uten å grine og da venninna mi tilbød meg akkurat den pizzaen var jeg overbevist om at nå, nå kaster jeg opp.

men jeg kasta ikke opp og jeg er så veldig ung og snart er det høst og det kommer til å ordne seg, jeg kommer til å bli lykkelig.

jeg kommer til å bli lykkelig.

oktober november desember januar februar mars april mai juni juli

dette har vært den verste sommeren. det er derfor jeg ikke har klart å skrive.

jeg var forelsket i ham i syv måneder før vi ble kjærester. vi var ikke engang kjærester i to.

da han gjorde det slutt sa han: du er jo en jævlig bra jente. han er ikke en jævlig bra gutt. han er arrogant og kynisk og selvsentrert, så gjennomført selvsentrert at det nærmest er latterlig. for hva slags gutt er det som blir sammen med en jente han ikke har de rette følelsene for. hva slags gutt er det som gjør alt han kan for å få både seg selv og kjæresten til å tro at dette er riktig, enda han innerst inne vet at det er feil. hva slags gutt hva slags gutt hva slags gutt.

gutten jeg gråt så mye for at øynene mine endret form. gutten som uten å vite det forandret meg, omskapte meg til en livredd, selvoppofrende tenåringsjente med tanker og ideer som ikke betydde noe uten hans godkjennelse. gutten jeg lengtet slik etter at lengselen ble en del av meg, noe jeg sluttet å stille spørsmålstegn ved. gutten som fikk meg til å trygle ham om å bli, trygle ham om å sove ved siden av meg bare en natt til, trygle ham om å kysse meg en siste gang. gutten jeg kunne gitt alt. (alt jeg gav ham var x antall orgasmer og et hjerte, men det med hjertet vet han ikke, jeg klarte aldri å fortelle ham det.)

jeg vet ikke om jeg er ferdig med smerten, men jeg tror jeg er ferdig med ham. det er i hvertfall et godt tegn at jeg klarer å skrive.

det vi gjør i stedet for å snakke om følelser:

vi ligger helt inntil hverandre og jeg ser pulsen dunke i halsen hans, så mykt jeg klarer legger jeg pekefingeren akkurat der. han våkner (eller kanskje har han vært våken hele tiden) og sier at det kiler, jeg mumler unnskyld og legger leppene der i stedet, i halsgropa, jeg puster dypt og lukker øynene og tenker at sånn som dette burde alle morgener være, alltid. 

på fest i leiligheten til en venninne, vi står på balkongen og ser på veien og rundkjøringen og bilene som kjører forbi

han: jeg har vært singel i tre år liksom, jeg har jo hatt lyst på kjæreste
jeg: ja, jeg har jo også det
han: og så kom du
jeg: og så kom du

but i choke it back, how much i need love

det hender jeg blir satt ut av hvor ung jeg er, hvor uutholdelig, ubehjelpelig ung jeg faktisk er. det handler ikke om alt jeg vet eller om alt jeg har sett eller følt eller opplevd, det handler om antall år jeg har vært i live, antall år/måneder/uker/dager/minutter. og samme hvor hardt jeg prøver, samme hvor langt jeg løper, slipper jeg aldri unna det nøyaktige antallet, konstant i forandring, evig i sin ramme rundt meg.

dette er noe jeg har tenkt på: det gjør ikke lenger like vondt at han ikke er forelsket i meg. da vi lå i senga (jeg var naken, lå med hodet mot nakken hans og pustet) og han sa det - "det var aldri den store forelskelsen med deg" - lukket jeg øynene og inni meg hvisket jeg faen. men smerten ble ikke så intens som jeg forutså, kanskje ble den døyvet av alt det andre han sa/gjorde, kanskje klarte jeg å tilpasse meg situasjonen akkurat raskt nok.

han har lyst til å være kjæresten min og jeg har vært forelsket i ham i over et halvt år: jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det så det meste av det jeg skriver handler om å være ung, og ikke så mye annet. om bare noen måneder fyller jeg nitten, og da kommer alt til å være anderledes.