nå.

det hender jeg blir så ensom at jeg glemmer å puste,
og det hender jeg savner ham.
men stort sett går det greit.
ja.
nå går det stort sett greit.

eksamensnerver # 1

jeg er ikke flink til å lese til eksamen. men jeg er flink til å drikke te og å drømme om fremtiden og å gå turer i regnet og å bearbeide kjærlighetssorg og å stille opp for vennene mine og å hinte til venninners kjærester at kanskje de bør gjøre sånn og sånn og å sitte i spagaten og å finne fin musikk på spotify. altså er jeg flink til å gjøre alt jeg har gjort denne helgen, sånn bortsett fra å lese til eksamen. herregud så nervøs jeg er.

all this time, with your heart in mind

sangen som gjorde alt bedre, jeg hørte den for første gang en søndag morgen i august, jeg satt på 12-trikken fra majorstua og hadde nettopp ligget med en som ikke var ham. jeg var overrasket over hvor bra det hadde føltes, hvor lett det hadde vært. jeg vet ikke hva jeg hadde sett for meg, men i notatboka skrev jeg: «begynte ikke å grine, ikke en eneste gang, tvert imot lo jeg mer enn jeg har gjort på lenge». det hadde regnet i løpet av natta, byen var fuktig og grå og det hadde endelig begynt å lukte høst, og jeg, jeg satt på trikken på vei hjem fra en gutt som hadde fått meg til å le og komme om hverandre. sangen kom på helt tilfeldig, jeg hadde satt en spotify-spilleliste på shuffle, og jeg hadde ikke hørt den før, vet ikke engang hvordan den hadde havnet i spillelista, men der var den altså, på en nokså folketom trikk i et nokså folketomt oslo, den var der og jeg var der og det var alt som skulle til. i to hele dager var jeg nesten lykkelig.

farsdag

jeg sier: du er den beste pappaen jeg har
han sier: jeg er den eneste
jeg sier: du er den beste pappaen jeg kunne hatt

jeg tror jeg mener det. han er ikke den beste pappaen alle andre kunne hatt, han er ikke til stede, han var utro mot moren min, han er gift med en kvinne døtrene hans ikke kan fordra, jeg ser ham nesten aldri, og likevel mener jeg det, at han er den beste pappaen jeg kunne hatt. litt fordi jeg ikke ville vært meg selv om han ikke hadde bidratt til komplikasjoner og vanskeligheter i løpet av oppveksten min, men mest fordi han pakket meg inn i tepper og gav meg kakao og passet på meg på den absolutt verste dagen i livet mitt, og fordi han alltid sier det som er riktig, samme hvor dårlig han er til å lytte, og fordi jeg på tross av all dritten er så glad i ham at det gjør vondt.

tror jeg sitter fast i et eller annet, men jeg vet ikke hva

i går ble jeg kyssa av en jeg har hatt lyst på ganske lenge. det var et bra kyss, et fyllekyss, et tungekyss, et "jeg har lyst til å ligge med deg"-kyss, men jeg trakk meg unna. etterpå forsvant han med en blondine jeg ikke kjenner, og det gjorde meg ingenting. jeg hadde nok med å danse meg svimmel og ør og lykkelig. jeg ble ikke lykkelig. blir aldri lykkelig, bare full og følelsesløs. av og til er det best slik.

jeg pleide å være så redd for den verden som befant seg utenfor meg selv. nå er det den som er trygg, og det inni som skremmer.

jeg har lyst til å skrive om forelskelse: hvor vondt det er, hvor helvetes jævla vondt det er, hvor stort det føles, hvordan det endrer alt og ingenting på samme tid. hvor vanskelig det er å gå hjem fra togstasjonen en høstnatt i totusenogelleve (høre på akkurat den sangen, den sangen som senere kommer til å minne deg så mye om ham at du bryter sammen hver gang du hører den, selv når du har overbevist deg selv om at du er over ham) og tenke at det først er nå du er levende. og når du kommer hjem skriver du om glimtet du fikk av ham i oslo, du skriver om det som hendte for under tjuefire timer siden, og du skriver at du ikke vet hva du vil. men det vet du, du har visst det siden det øyeblikket han kysset deg, og du vet det fram til han slår opp med deg utenfor huset ditt en sommernatt ni måneder senere.

jeg vet at forelskelse kan gjøre en lykkelig, men han er den eneste jeg noensinne har vært forelsket i, og når jeg tenker ham tenker jeg bare på smerten.

men. i mai totusenogtolv skrev jeg dette:
så det er sånn her det føles. jeg kan skrive en liste med ’alle de små tinga’, selv om jeg ellers aldri bruker a-endinger, jeg kan tenke tilbake på ett øyeblikk ett ord ett kyss og bli værende så lenge jeg vil, før eller siden kan jeg komme til å sette meg fast men akkurat nå føles det bra bare å være der jeg er, der vi er.
så kanskje var det likevel verdt det.

Ingvild Burkey