høst 2014

alle disse romantiske øyeblikkene. så lite de er verdt.

jeg er så sint på deg, eller: på konseptet deg, jeg glemmer å puste med magen og våkner hver morgen med denne verkende ryggraden, dette som kanskje eller kanskje ikke har blitt en betennelse, jeg har begynt å treffe en annen men har lukket deg inne og er ikke lenger i stand til å åpne meg opp, så jeg leser oppløftende slagord på pinterest og venter på å glemme mitt behov for forløsning, glemme deg og dette harde, bankende raseriet.

ville jo bare elske elske elske deg, holde deg inne og puste meg ut.

nå: jeg vil bli åpnet, renset, kastet bort.

sommer 2014 del 3

hvor er usikkerheten din når jeg ikke lenger trenger den hvor er angsten din når du ser meg for første gang hvor er pusten din i det aller siste kysset

jeg skulle så gjerne bannet i munnen din inni deg spist alene forsvunnet i de obskøne ordene og dette, skjønner du, skjønne du, skulle egentlig være et kjærlighetsdikt, skulle egentlig inneholdt strofen: jeg savner deg

sommer 2014 del 2

jeg distanserer meg selv fra det aller meste. åpner opp, dytter ut, lukker igjen. å lengte er ikke det samme som å elske.

sommer 2014

nå: jeg føler meg ganske forelsket i ham, eventuelt: kroppen hans, eller kanskje bare: hendene hans på kroppen min.

-

da jeg var atten. hvor enkelt det var å overgi seg.

-

den kvelden jeg begynner å gråte mens vi har sex. senere, når vi skal sove: jeg stiller ham så mange spørsmål, det gjør ham ukomfortabel, når jeg spør om jeg skal slutte svarer han at det er "koselig, men..."

jeg tror ikke han forstår hva vi ødelegger den kvelden.

-

han snakker ofte om søvn. sover så dårlig sammen med meg, sier han.

-

lettelsen: jeg slipper. jeg kan gjøre meg sårbar og ta det tilbake. jeg kan fortelle noe som er sant og så slippe å forholde meg til det. jeg kan skrive: jeg føler, og så aldri se ham igjen. lettelsen, sorgen, ensomheten.

vår 2014

når hun snakker om pappa snakker hun stort sett om dette: at han forlot henne. når jeg snakker om foreldrene mine snakker jeg alltid om de to unge studentene som traff hverandre i oslo midt på åttitallet, og senere: kjærligheten. hvor modige de var.

-

var jeg en mann var jeg en vakker mann.

var han en kvinne var han utilstrekkelig.

-

jeg savner oss.

-

jeg har begynt med yoga om morgenen. yoga: å strekke strekke strekke seg etter sin egen utilstrekkelighet.

vinter 2013/14

jeg har lyst til å skrive om forelskelsen, slik den fester seg i meg, men ender alltid opp med å skrive om ensomheten. som om jeg gjennom ordene forsøker å finne meg selv. eventuelt: finne deg.

høst 2013

besøker en mann jeg har ligget med et par ganger før. han oppdager blod i trusa mi, og jeg drar etter rundt en halvtime. før jeg drar går jeg ned på ham. han kommer på den svarte kjolen min. så klemmer han meg, ler høyt, og jeg tenker: dette er siste gang jeg ser ham.

-

jeg har sluttet å være forelsket i han som egentlig vil ha en annen, men jeg har ikke sluttet å tenke på ham. når slutter man egentlig med det. når slutter hans kropp og hans hud og hans lukt å være fasiten. det er så slitsomt å vente.

-

denne påtvungne intimiteten, på bussen, på trikken, på markedet, den presser mot ribbeina mine, mot magen, mot meg.

-

mitt største problem er kanskje dette at jeg skriver, dette at jeg ikke klarer å la være. og fordi det føles som den mest intense formen for selvutlevering, fordi ordene blir til meg og jeg blir til ordene, klarer jeg ikke å dele, åpne opp, la noen lese. kommer kanskje aldri til å klare det.