tomorrow i'll die, be my lullaby

jeg kjører hjem fra konserten i regnet og en del av meg har lyst til bare å kjøre videre - sette på p2 så høyt at alt annet enn musikken, regnet, veien og jeg forsvinner, til slutt kanskje forsvinne selv også. men så husker jeg sangen (tomorrow i'll die tomorrow i'll die tomorrow i'll die) og leppene hans mot mine (alltid dette, leppene hans mot mine, smaken av øl eller svette eller pust, min hånd på brystet hans og jeg tror faren hans ser oss men det er ikke så farlig). jeg tenker: i morgen dør jeg. men jeg kommer ikke til å dø, jeg skal bare møte ham igjen og det er god nok grunn til ikke å kjøre min vei midt på natta, til ikke å la lysene fra lyktestolpene og regnet på asfalten ta overhånd.

dette tror jeg ikke at du vet:

alt jeg har lært forsvinner når du tar på meg og jeg glemmer å fokusere på innpust/utpust, jeg glemmer å kontrollere hjerteslag. jeg prøvde å fortelle deg det en gang, den første natten jeg sov hos deg husker du, men du skjønte ikke hva jeg ville si og egentlig skjønte jeg det ikke selv heller, jeg sa: det er så mye jeg har lyst til å si deg men jeg vet ikke hva, og da du spurte hva jeg mente sa jeg: jeg vet ikke jeg vet virkelig ikke, dermed fortsatte vi bare å kysse, dette var da vi lå i senga di og jeg hadde ikke lyst til å ligge med deg så vi lot det være, men jeg sov hos deg likevel og neste morgen fulgte du meg et stykke på vei og kysset meg da vi skiltes i krysset ved hovedveien.

alt jeg har lært blir til vannet som renner nedover kroppen min og varmer meg før jeg skjønner at jeg har vært kald, huden min er blek og ennå har du bare rørt ved deler av den, korsryggen og mellom skulderbladene og det stedet der hake/kjeve/hode møter hals. jeg husker presset fra hendene dine selv når øynene mine er vidåpne, selv når lukta av eplesjampoen fyller sansene mine og gjør det vanskelig å puste normalt (når pustet jeg sist normalt, skriver jeg i dampen på dusjkabinettet, ordene forsvinner nesten med en gang), selv når jeg ikke har sett deg på seks dager husker jeg presset fra hånda di rundt halsen min og den underlige lysten jeg følte ved denne berøringen, jeg hadde aldri hatt så lyst på deg som da, jeg hadde ikke noe valg, du kunne gjøre som du ville, med knyttneven kunne du presse halsen min sammen som en råtten frukt.

det handler ikke lenger om å trenge deg, slik det gjorde i vinter da jeg trengte deg fordi jeg var ensom og du var den eneste jeg egentlig hadde lyst på. det handler om noe helt annet, ennå vet jeg ikke hva, men det gjør meg lykkelig og selv om jeg føler meg klein i rød bukse er livet bra.

you keep me under your spell

hey

yeah

i was wondering. do you know the difference between love and obsession?

no

and what’s the difference between obsession and desire?

i don’t know

do you think this feeling can last forever?

do you mean like forever ever? forever ever? forever ever? forever ever?

sure.

god. i hope so

me too

penis envy

før sto det 'sjokolademuffins' i 'om meg', men jeg tok det nettopp bort. for jeg innså at jeg ikke har lyst til å være en sånn jente. det spiller ingen rolle at jeg faktisk lager verdens beste sjokolademuffins, og at jeg i perioder lager de altfor ofte. jeg innså nemlig at jeg i stedet for å bli assosiert med sjokolademuffins vil bli assosiert med utenrikspolitiske spørsmål/tolstojs krig og fred/tom waits/whisky on the rocks. og naturligvis ser jeg ironien i akkurat dette - ønsket om å bli assosiert med det oppfattes som 'klassisk maskulint' når alt jeg jo egentlig kjemper for er at 'det kvinnelige' og 'det mannlige' skal sidestilles, og bli ansett som likeverdig.

saken er bare denne: selv om jeg går i skjørt og høye hæler og sminker meg hver dag, selv om jeg elsker kjærlighetshistorier og jane austen, selv om jeg legger ut om individets rett til å velge sitt eget liv og at det skal være lov til å være så feminin man bare vil så lenge man krever respekt, og krever å blit tatt på alvor - så er jeg innerst inne en 70-tallsfeminist. og av og til skulle jeg ønske jeg var en mann.

(herregud. jeg har en blogg der jeg legger ut halvferdige dagboknotater om han jeg er forelsket i. men jeg er i hvertfall klar over det selv.)

to have a good heart, but it's not enough

det har begynt å snø igjen, og den vonde følelsen er tilbake. det var så bra for noen dager siden, jeg klarte ikke å la være å smile, men nå er frustrasjonen tilbake, og ennå er det lenge til det blir vår.

da jeg var femten skrev jeg: vi vil nok aldri være bra nok for hverandre. og jeg tror det er sant også i dag. vi liker kun det beste i hverandre. det er der vi finner hverandre, det er der vi før eller siden kommer til å miste hverandre. for det er ikke nok.

når vi snakker om kjærlighet, snakker venninnen min om han som hun kan snakke om absolutt alt med. søsteren min snakker om han som elsker henne uansett hva. om det er de som har rett, om det er slik kjærligheten skal være, så vet jeg ikke hva jeg føler.  

jeg har så mye å glede meg til. jeg skal til stockholm, jeg skal til berlin, jeg skal reise alene til paris. men alt jeg tenker på er at jeg er forelsket skråstrek redd skråstrek ensom.

det er mandag kveld og dette er sant akkurat nå:

• jeg drømmer om å sette meg på et tog (alene)
• en gang skal jeg si: jeg elsker deg
• en gang skal jeg mene det
• kanskje lyver jeg oftere enn jeg sier sannheten
• kanskje sier jeg sannheten oftere enn jeg lyver
• når jeg fullfører min første roman skal jeg være lykkelig
• jeg sier når; jeg mener hvis
• jeg har så lyst på ham, jeg klarer ikke å tenke

one night to be confused

gutten jeg tenker på er atten og bor på andre siden av veien, cirka femten minutter fra meg. jeg har tenkt på ham i rundt tre og et halvt år, til og fra. det er underlig, hvordan ett menneske kan bety så mye, så lenge. og det er ikke det at jeg alltid har brydd meg - jeg har hatt lyst på andre gutter, ligget naken i en annens armkrok, og på nyttårsaften klina jeg med en som het james - det er bare det at han alltid har vært der. der, inni meg, et sted like under huden. på en eller annen måte. det er meningsløst å snakke om forelskelse, det er meningsløst å late som om jeg alltid har visst at det er ham jeg vil ha (for jeg har jo ikke alltid det, tvert imot, til tider har jeg lurt på hvorfor han betyr noe for meg i det hele tatt), men det er ikke meningsløst å lengte. ikke nå mer.