mai

soler meg i en vinduskarm, vil være brun og vil skrive, vil være lykkelig og vil skrive. vil skrive vil skrive vil skrive. egentlig er det alt jeg vil.

lykken. jeg har nok gitt opp å lete. jeg tror ikke lenger den finnes i meg. ensomheten tar så stor plass.

jeg kunne sittet i en park og drukket vin. i stedet sitter jeg i en vinduskarm, vinduet er åpent, jeg skriver.

er så lei av folk som sier nrk har ødelagt noora, nrk hakke ødelagt noora, i så fall ble vi alle ødelagt for lenge siden, for vi har alle vært noora, har vi ikke, vi har alle vært seksten sytten atten og forelska i feil fyr, har vi ikke, så forelska at ingenting har føltes viktigere, vi har alle sittet i en skolegård uten å få med oss et ord av hva venninnene våre sier fordi han vi tenker på hele tiden går forbi og ingenting, ingenting i hele verden føles viktigere enn akkurat det, og neida, det er ikke riktig og herregud, vilde (rare, fine, morsomme vilde som utvilsomt er norges mest undervurderte karakter akkurat nå) fortjener bedre, alle fortjener bedre, men vi har alle vært noora, har vi ikke, for selv om jeg aldri ville gjort som noora i dag fantes det en tid da jeg gjorde hva det skulle være for kjærligheten, og kanskje var det akkurat sånn det skulle være. 

hvorfor jeg ikke skriver

1. jeg sover bare om morgenen
2. en jeg ikke har truffet på to år har bedt meg om å bli med til paris, jeg lurer på hvorfor han fremdeles bryr seg, jeg tror det er noe galt med ham
3. jeg tror jeg har kjærlighetssorg (igjen)
4. liksompsykologen min har sluttet, men det går greit, for jeg skal finne en ordentlig en, jeg jobber med saken, det er det jeg sier til alle som spør, at jeg jobber med saken
5. dagen er kun vellykket om jeg beveger meg utenfor døra
6. jeg savner byen så mye at jeg tror jeg dør
7. jeg tror jeg dør (igjen)

score: 51 av 63 (grunn til bekymring)

alle prøvene er negative, sier legen, og hun høres så glad ut, har sikkert skjønt at jeg har vært bekymra, det er vel ikke alle som ringer hver dag i en uke fordi de tror de har klamydia. når jeg svarer at det da må være noe annet, blir hun stille, sier så at hun ikke kjenner situasjonen, og det gjør vel ikke jeg heller, har jeg lyst til å si, det er jo det som er problemet, men hvordan trygle noen om å ta prøver enda jeg vet at jeg mest sannsynlig ikke har kreft og enda jeg vet at nesten alle symptomene mine passer diagnosen "generalisert angstlidelse." ingen vil ta celleprøver av unge kvinner med angst, men det kan da umulig skade å utelukke fysiske sykdommer, hæ, det kan vel umulig skade? for jeg har jo lært meg å leve med denne diagnosen, jeg takler den, jeg har taklet den siden jeg var åtte, siden den første sommeren uten pappa, siden glasskår gikk på kino, den norske barne- og ungdomsfilmen der noen fikk kreft, husker dere. jeg lever med den, angsten, vi finner måter å håndtere hverandre på, verre er det ikke, jeg er bare et engstelig menneske, og det er ikke særlig unikt i noen henseender, alle engster seg i ny og ne, tross alt, og ungdom nå til dags har så mye press på seg og jeg har definitivt ikke mer press på meg enn andre. og dessuten, sier venninna mi når jeg forteller henne om angsten, har jeg vel aldri gjort noe skikkelig dumt, nei, jeg har vel aldri vært sengeliggende i et år, nei, jeg har vel aldri hatt lyst til å ta mitt eget liv, nei, så dermed takler jeg den usedvanlig godt. jeg takler den usedvanlig godt fordi jeg vet at den er der, jeg vet hvorfor smertene er så sterke og kvalmen så konstant og skjelvingen så gjenkjennelig, jeg får til livet selv om jeg er svimmel liksom, jeg fullfører utdannelsen og tar viktige lederverv og er sånn passe pen og veldig tynn og dette er bra og de fleste liker meg ganske godt, tror jeg. jeg skulle bare så inderlig ønske at noen ville ta en føkkings celleprøve og at jeg ikke hele tiden var så uutholdelig sliten.

dette, som er oss

Jeg tror det har blitt en form for kjærlighet, dette, som er oss. Når jeg strekker meg etter deg om morgenen og du ikke er der og jeg vet at du, når du våkner noen timer senere, et sted strekker deg etter meg på kanskje akkurat samme måte. Og når jeg tenker på kroppen din og skriver at jeg noen ganger kunne drept for å få kysse deg. Det er ikke sant. Det er mye som ikke er sant. Du er ikke like redd som meg. Du er bare nummen. En gang skrev du, i en tekst som handlet om meg: En verden blottet for kjærlighet. Du så det selv, naturligvis, hvor komisk den ble, tanken på at du og jeg er det eneste i denne verden som ikke er blottet for det som gjør den verdt å leve i. Jeg forteller ingen om deg og dette vet du og på telefonen den natten fortalte jeg deg at det ikke er plass til deg i verdenen min. Jeg tror det gjorde jeg trist. Jeg vil ikke være kjæresten din men jeg holdt på å kaste opp da du fortalte meg om hun jenta, hun du kyssa på den festen da du vurderte å dra opp til meg i stedet, enda du ikke kunne veien, for du er jo ikke kjent i denne byen. Jeg holdt på å kaste opp da du beskrev det du syntes du så i øynene hennes, det som festet seg i deg. En form for kjærlighetssorg, sa du, om henne. En form for kjærlighet, skriver jeg, om oss, men det kommer du aldri til å få lese, for da du introduserte forelskelsen, ble vi fremmede for hverandre, og jeg savner deg hele tiden.

raseriet finnes

det viktige: at jeg som foster i min mors mage sparket. at det fantes en vilje til å sparke som var min, eller: at det fantes begynnelsen på en vilje, eller kanskje heller: at det fantes bevegelser som på forunderlig vis var knyttet opp til en begynnende vilje hos det som var begynnelsen på meg. at jeg sparket hardt, hardere enn søsteren min, og at jeg dermed skilte meg fra andre fostre, markerte en slags individualitet lenge før jeg var bevisst min posisjon som individ. og at denne viljen til nettopp å sparke hardt på et tidspunkt har eksistert i meg, vokst fram fra meg, og kanskje fremdeles finnet et sted. her, i meg.

tjueåttende november

pauser varer aldri så lenge som de bør, og for første gang har jeg dårlig samvittighet for ikke å elske.

når jeg forsøker å finne ut av hvordan jeg på best mulig måte kan leve livet mitt, blir jeg sittende og skrive lister. utallige brutte nyttårsforsetter.

jeg vil så gjerne vokse. vil så gjerne finne ut av hva som er viktigst. tekst er fremdeles uutholdelig skummelt, så i stedet for å skrive bruker jeg all min tid til å eksistere i tilsynelatende uløselig kjærlighetsdrama. innerst inne vet at det jeg aller helst vil, er å være alene.